Høstutstillingen er seg selv lik, og ligner lite annet i kunstverdenen. Og årets høstutstilling er som en veloppdragen bordkavaler som ikke finner på noen sprell.

Enkelte av oss som har vært med en stund kjenner på at det begynner å bli lovlig vrient å komme opp med noe oppriktig nytt å komme med om helheten - det meste er sagt, og det meste er vel også sett, før.

Selv nærmer jeg meg et titalls anmeldelser av det årlige høstsirkus på Kunstnernes Hus. Ser jeg tilbake på egne tekster, handler de overveiende om en utstilling som har mistet prestisje og sting siden glansdagene, men som mer og mer handler om en mulighet for både ferskinger og andre uetablerte kunstnere i alle aldre til å vise sitt arbeid i en profesjonalisert sammenheng.

Høstutstillingens lest er en idé om et tverrsnitt av norsk kunst. Det er naturligvis på en måte uoppnåelig, så lenge de færreste av landets kunstnere med solide karrierer på gang, ser vitsen i å delta. Men «tverrsnitt» har også en mer formalistisk og streit betydning: her skal man både ha med malere, grafikere og tegnere, tekstilkunstnere, fotografer og videokunstnere, og gjerne en performance eller to også.