MORNA PEER!: Sinna-Siv (Marika Enstad) i lipstick-kjole er et av flere kjente troll Peer Gynt (Eindride Eidsvold) møter i en samtids-satire der Nationaltheatret tillater seg det meste. Foto: Gisle Bjørneby
MORNA PEER!: Sinna-Siv (Marika Enstad) i lipstick-kjole er et av flere kjente troll Peer Gynt (Eindride Eidsvold) møter i en samtids-satire der Nationaltheatret tillater seg det meste. Foto: Gisle BjørnebyVis mer

Årets ironiske Peer

På Nationaltheatret er Peer Gynt blitt en sviende satire over vår samtids troll, i en skranglekasse-form som tillater seg det meste.

Nationaltheatrets hovedscene er blitt et TV-studio. I det vi kommer inn istruerer Innspillingslederen oss som publikum i korte og lange applauser, mens vi alle venter på kveldens hovedgjest. For selvsagt er dagens Peer Gynt blitt gjest på Skavlan. plassert mellom gamle Olav Thon, Per Fugelli og unge Therese Johaug. Det er jo alltid mye god TV-kos i å se gjester uten utviklet evne til introspeksjon blottlegge seg.

Omskrevet Regissør Alexander Mørk-Eidem har modernisert, omskrevet og nyskrevet Henrik Ibsens Peer i en slik grad at det virker nærmest raust å fortsatt  kreditere Ibsen for teksten. Han har simpelthen lest sin Gynt for slik å se hva han kan bruke.

Handlingen starter i Skavlans godstoler, der Peer villig bekjenner å ha handlet i våpen til Palestina og ungjenter fra Ukraina,  før mor Åse (seinere kjærlig omtalt som «lille stygge fyllemor») røffe røst dukker opp i studio, ikke hørbar for andre enn Peer selv.

Kjente norske troll Slik fortsetter vi med Eindrive Eidsvolds  (nydelig leverte) prosaversson av bukkerittet, før vi havner i gymsal-bryllup på innvandrerskeptiske Hegstad, der Solveig-skikkelsen nå heter Shamso, og den samme artisten som skulle opptre hos Skavlan. Regien gir en tegneserieeffekt, der Nader Khademi spiller den mest entusiastisk stupide Mads Moen som noen sinne har skullet stå brudgom. Og replikker som for eksempel «Ikke ta meg i rævva!» er nok neppe original Ibsen.

Her er de tre lystige seterjenter blitt til et grovkornet  kor av flaggkledde langrennsjenter  («Pinnen er stiv - nå blir det stafett!»). Samtidssatiren topper seg i dovregubbens hall, der trollene teller dovregubben Thon, en Erna Solberg uten ryggrad, dyttet rundt av sinna-Siv Jensen, mens Petter Nordthug, Ari Behn og ikke minst Jan Thomas sitter vaglet som ivrige hjelpetroll. Og den grønnkledde må føde lilletrollet Petter Stordalen, siden legene i Dovre har reservasjonsrett. Kort sagt: Mørk-Eidems versjon av Peer Gynt inneholder en del nytt også for oss som har sett stykket før.Slikt er selvsagt frekt og freidig levert fra en nordmann på hjemmebesøk fra utenlandsk eksil, men fungerer det? Svaret er ja, forbausende ofte. Eindride Eidsvold bruker sin spillestil til å skape en helhet i historien, han har en egen evne til å være holdt og samtidig gå svært langt. Jon Øigarden treffer sin typer, og Anne Krigsvoll er herlig nedpå som mor Åse.

Tempelskjending Og selv om purister vil mene at  Henrik Ibsens Peer Gynt må være  forbyttet med et trollbarn, så fungerer forestillingen som et syrlig-anarkistisk karnevals-angrep på norske institusjoner og fenomener. Ved å ta den helt ut skaper Mørk Eidem sitt eget frihetsrom, en arena der publikum trygt kan la seg underholde av tempelskjendingen. Disse delene av forestillingen vil også uansett treffe skoleklassene hjemme, selv om andre deler av den over tre timer lange forstillingen nok kan bli lange. Men Erland Birkelands scenografiske løsninger gir sammen med forestillingens kostymer, masker og lys et bærende visuelt strekk gjennom kvelden.

Moderniseringen sliter noe steder med overgangen mellom rammefortellingen og grunnhistorien, slik Peers individuelle selvoppgjør også må slåss om plassen med den bredere tegnede Norgessatiren. Overgangene mellom Ibsentekst og tanke, og regissørens meddiktning gir noen brå stemnings- og stilbrudd. Betydningen av et par scener etter pause er ikke helt lett å få grep på, enten handlingen utspiller seg på Afrika Bar eller seinere i et utbombet regjeringskvartal. Skal man først bruke galehusscenen til å si noe om 22. juli-tragedien, bør det nok komme klarere fram hva man egentlig prøver å si.
 
Sterk Shewali Det beste grepet i forestillingen er likevel vrien på Solveig-skikkelsen (Shamso) , og slik også Mørk-Eidems eget grep på forestillingens slutt. Amina Shewali spiller (og synger) Shamso rent, enkelt - som en stråle av human fornuft i en lurvete norsk samtid.

Avslutningen er elegant, morsom - og også nærmest deilig overraskende politisk korrekt. Det er Ibsen selv som får ta jiu jitsu-grep på Ibsen. Da er det som det er noe vidunderlig som skjer.

I THON-GUBBENS DOVREHALL: I Dovregubbens hall møter Peer lett gjenkjennelige trollversjoner av vår tids nordmenn: Her er Den grønnkledde (Ingjerd Egeberg) og Peer Gynt (Eindride eidsvold) med Jan Thomas (Nader Khademi) , Olav Thon (Finn Schau), Bunadstrollet (Andreas Bræin Hovig) og Siv Jensen (Marika Enstad). Foto Gisle Bjørneby
I THON-GUBBENS DOVREHALL: I Dovregubbens hall møter Peer lett gjenkjennelige trollversjoner av vår tids nordmenn: Her er Den grønnkledde (Ingjerd Egeberg) og Peer Gynt (Eindride eidsvold) med Jan Thomas (Nader Khademi) , Olav Thon (Finn Schau), Bunadstrollet (Andreas Bræin Hovig) og Siv Jensen (Marika Enstad). Foto Gisle Bjørneby Vis mer