Filmanmeldelse: «Eternals»

Årets kleineste scene

Marvels nye regissør er et spenstig valg. Spørsmålet er om det var et godt et.

DE EVIGE: Angelina Jolie og Salma Hayek leder Marvels nye supergruppe mens «The Avengers» har perm. Video: Marvel Studios Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Myter og science fiction har alltid vært takknemlige sengekamerater, akkurat som superhelter og halvgudene mytologien handler om.

Marvels første supergruppefilm mens «The Avengers» har perm, handler om de mindre kjente «Eternals» – en gruppe kosmiske, udødelige skapninger sendt til jorda for 7000 år siden for å beskytte oss mot grusomme, onde og unaturlige monstre kalt Deviants (eller avvikere, om du vil).

«Eternals»

Superheltfilm

Regi: Chloé Zhao
Skuespillere: Gemma Chan, Salma Hayek, Angelina Jolie, Richard Madden,
Premieredato: 3. november
Aldersgrense: 12 år

«Uten de store overraskelsene.»
Se alle anmeldelser

«De Evige» får egentlig ikke lov til å blande seg inn i jordiske konflikter, en regel de prøver å etterfølge med vekslende vilje og hell (dette tilsynelatende vilkårlige budet fra deres himmelske arbeidsleder, Arishem, som i og for seg får en adekvat begrunnelse etter hvert, blir også en litt lettvint forklaring på hvorfor de formodentlig lente seg tilbake med ei god bok mens Thanos utslettet halve universet i de siste «Avengers»-filmene).

Gjengen vår, med navn som Ikaris, Thena og Gilgamesh, danner naturligvis grunnlaget for mer eller mindre samtlige myter og religiøse fortellinger over hele kloden, samtidig som de lemper menneskeheten i stadig mer avansert og ekspanderende retning.

DEN EVIGE: Filmens hovedperson Sersi spilles av Gemma Chan. Foto: Marvel Studios/ Disney
DEN EVIGE: Filmens hovedperson Sersi spilles av Gemma Chan. Foto: Marvel Studios/ Disney Vis mer

Frustrerte halvguder

Etter at siste deviant ble utslettet rundt aztekerrikets fall for 500 år siden, gikk de hver til sitt i påvente av å bli kalt hjem til stjernene igjen. I 2021 glimrer «mission accomplished»-meldingen fra Arishem fortsatt med sitt fravær, og våre helter, som hverken dør eller blir synlig eldre, gjør sitt for å passe inn i et jordisk liv og få tilfredsstilt sine lengsler og håp.

Filmens hovedperson Sersi (Gemma Chan), bor sammen med den frustrerte, evige tolvåringen Sprite (Lia McHugh), og slites med om hun kan fortsette forholdet med sin dødelige kjæreste Dane (Kit Harrington, Jon Snow fra «Game of Thrones») i det en avviker angriper ut av det blå og Seris ekskjæreste, Ikaris (Richard Madden, Robb Stark fra «Game of Thrones»), stiger ned fra himmelen.

Det som kunne ligget til rette for et artig trekantdrama mellom Sersi og de to stebrødrene fra «Game of Thrones», blir i stedet raskt en globetrottende roadtrip for å samle gjengen igjen for å stoppe avvikerne, og så avsløre hva som virkelig er på ferde.

De øvrige medlemmene er supersterke Gilgamesh (Don Lee, også kjent som Ma dong-seok, fra «Train to Busan»), krigeren Thena (Angelina Jolie), ildkuleskyteren Kingo (Kumail Nanjiani, «The Big Sick» og «Silicon Valley») telepaten Druig (Barry Keoghan, «Dunkirk»), superraske Makkari (Lauren Ridloff), oppfinneren Phastos (Brian Tyree Henry) og morsfigur og helbreder Ajak (Salma Hayek).

MORSFIGUR: Salma Hayeks rollefigur er både morsfigur og helbreder. Foto: Marvel Studios/ Disney
MORSFIGUR: Salma Hayeks rollefigur er både morsfigur og helbreder. Foto: Marvel Studios/ Disney Vis mer

Jepp, det er mange å holde styr på her, selv om filmen er god til å presentere dem og gi dem tydelige personligheter og egne mål og viljer. Nåtidsplottet er uvanlig enkelt til Marvel å være, sannsynligvis for å gi plass til de mange flashbackene som bygger forhistorien, og de relasjonelle båndene og konfliktene til gruppa med et fargesprakende Babylon, det historiske Guptariket, eller et brennende Tenochtitlan angrepet av conquistadorer som bakteppe.

Ingen overraskelser

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at plottet videre ikke byr på altfor store overraskelser, men «Eternals» har heldigvis flere planer enn bare å skyte kosmiske stråler rundt seg i datagenererte omgivelser.

Å kalle Marvels underholdningskvern markeds- og produsentstyrt, er en underdrivelse. Selv om spennende, særegne regissører som Ryan Coogler («The Black Panther») og Taika Waititi («Thor: Ragnarok») gjør sitt for å sette både visuelt og tematisk preg på filmene de får tildelt, er det ikke til å komme fra at de alle framstår støpt i samme form, med mye av den samme dramaturgien, humoren og dynamikken mellom rollefigurene, og en ganske pregløs visuell utforming der alle filmene ender med å se temmelig like ut.

Og ikke minst den konsekvensløse lettheten der selv død og kloders undergang bokstavelig talt kan nullstilles med et knips, og der det som egentlig er nordstjernen enhver fortelling navigerer utfra – karakterutviklingen – er erstattet med stillstand.

Selv filmene som prøver på noe annet, skiller seg aldri så mye ut at man føler man beveger seg vekk fra filmfortellingens plaskebasseng.

Du vet hva du får: God underholdning, som regel i en halvtime mer enn du ba om. Aldri dårlig. Sjelden minneverdig. Først og fremst mer av det du likte sist. I motsetning til übermenschene de skildrer, får enkeltfilmene i Marvel-universet aldri sjansen til å bryte ut av sine lenker og bli noe større enn sine likemenn.

Det er kanskje noe demokratisk i det, en liten motvekt til superheltfortellingers iboende, fascistoide understrøm.

I så måte er regivalget til Marvels nyeste supergruppefilm «Eternals», oppsiktsvekkende.

Spenstig valg

Kinesiske Chloé Zhao er mer kjent for dvelende, poetiske filmer der plottet sitter i passasjersetet mens atmosfære, miljø og karakterskildringer styrer. At Marvel huket tak i henne allerede før hun vant Oscar for beste film og regi i år med «Nomadland», vitner om at de følger med.

SAMSPILL: Relasjonen mellom karakterene får lov til å utvikle seg. Foto: Marvel Studios/ Disney
SAMSPILL: Relasjonen mellom karakterene får lov til å utvikle seg. Foto: Marvel Studios/ Disney Vis mer

Avhengig av hvor kynisk man er, kan man velge å se på det som et genuint ønske fra Marvels side om å skape noe nytt, eller et forsøk på å kjøpe seg kred, og man kan velge å være glad på Zhaos vegne at hun får jobbe med de største budsjettene i verden, eller tenke at det er nok et spennende, alternativt talent som assimileres inn i den grå, allestedsnærværende underholdningsklumpen i stedet for å lage filmer på sine egne premisser.

Zhao lykkes riktignok med ikke å forsvinne fullstendig i spetakkelet, men det skal sies at det ikke akkurat er en kunstfilm vi har å gjøre med her.

Likevel klarer hun tidvis å sette sitt preg på filmen og få den til å skille seg ut fra andre Marvel-filmer. Og da tenker jeg ikke spesielt på de progressive aspektene som filmstudioet slår seg på brystet med.

For all del, det er befriende å se at filmen ikke gjøre noe stor greie ut av at en av heltene kommuniserer med tegnspråk, eller at en annen lever i et fullstendig normalt, homofilt ekteskap. Og mye av bismaken med de høyerestående skapningene som stiger ned og hjelper de primitive menneskene, motvirkes av et mangfoldig, multietnisk rollegalleri, der kjønnsfordelingen er mye jevnere enn vi er vant til fra gutteklubben «Avengers». At den også inneholder filmseriens første sexscene (gisp!) veier ikke akkurat opp for at nevnte scene også konkurrerer om å være årets kleineste.

NORSK SKUESPILLER: Zain Al Rafeea er fra Hammerfest og blir i starten av filmen reddet av flere superhelter. Foto: Marvel Studios/ Disney
NORSK SKUESPILLER: Zain Al Rafeea er fra Hammerfest og blir i starten av filmen reddet av flere superhelter. Foto: Marvel Studios/ Disney Vis mer

Personlig og pompøst

Nei, først og fremst merkes en karakterorientert regissør i fokuset på relasjonene mellom superheltene og deres indre konflikter, og at disse får lov til å utvikle seg – godt hjulpet av de mange flashbackene.

Filmen setter opp en stor, kosmisk og eksistensiell konflikt med et dilemma som ikke har et entydig fasitsvar, og lar rollefigurene kjenne på reell tvil og uenighet om hvilket av de to ondene man skal velge. Det er en kjærkommen avveksling fra en filmserie som stort sett behandler indre konflikter som staffasje, og uenighet som setup til seinere helteøyeblikk i siste sekund.

Å ta sitt eget premiss såpass på alvor åpner naturligvis opp for uironisk oppriktighet, og veien derfra – spesielt når vi har med udødelige, evige halvguder å gjøre – er kort til pompøst melodrama.

Spesielt forholdet mellom Sersi og Ikaris, som filmen hviler så mye av hjertet sitt på, lider kraftig av at Maddens superkraft, foruten å fly og skyte laserstråler fra øynene som en sekunda vare Supermann, tilsynelatende er å kunne forvandle seg til universets dølleste trestubbe i alle scener som krever litt emosjonell tyngde. Videre sliter Zhao med å lande alle plottlinjene sine. Filmens rytme lugger, og takt- og toneskiftene er av og til såpass brå at patos risikerer å bli erstattet av ufrivillig komikk. Handlingen er som sagt enkel, men iblant presentert så forvirrende at det er vrient å forstå hva som akkurat skjedde. Selv om den usikkerheten ikke nødvendigvis er noe negativt i en superheltfilm.

«Eternals» lander på beina, men er ikke akkurat et trumfargument for å slippe flere kunstneriske vyer inn i Marvel-universet. Det er en risiko for at både Zhaos og Marvels fans vil mene de får for lite av det de kom for.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer