Årets litterære funn!

«Ole-Kristian Oksrød» er tusenårsskiftets svar på Dag Solstads «Arild Asnes», skriver Dagbladets anmelder, som mener Jon Øystein Flink er årets litterære funn.

  • Les flere nye anmeldelser her!

    Stilistisk velkalkulert, burlesk og original, om ubehaget i den postmoderne kultur.

    BOK: Mange debutbøker går hurtig i glemmeboka. «Ole-Kristian Oksrød» er, om ikke uforglemmelig, så i alle fall en roman jeg vil huske lenge. Boka er noe for seg selv, ikke minst takket være fortellerstemmen.

    Forfatteren er ingen skoleflink debutant. Han er mer enn som så. Han er et stort og originalt fortellertalent.

    Boka hans er ikke lytefri - det skulle bare mangle - og det er lett å se hvem forbildene er. Flink har åpenbart lest sin Solstad med stort utbytte. Det har boka ikke blitt dårligere av.

    Burleske høydepunkter


    «Ole-Kristian Oksrød» er en roman om ungdommelig Spleen i postmoderne tid, om et uklart ubehag ved en kultur der alle muligheter synes åpne for et ungt menneske, i alle fall for et menneske av Oksrøds intellektuelle kaliber. Men selv om det meste synes å gå rett vei, føler han likevel at noe ikke stemmer. Han er tusenårsskiftets svar på Arild Asnes, men tida er som kjent en annen. Følgelig ender også romanen et helt annet sted og i en helt annen modus enn romanen om Arild Asnes - for å si det mildt.

    Oksrød er østfolding som Flink, og ved romanens begynnelse ankommer han Oslo S. I det etterfølgende skildres hans møte med det akademiske liv - med diverse tilbakeblikk på åra han gikk på videregående. Oksrød er ingen asosial einstøing, men han er likevel noe for seg selv - «en auditiv magiker, med begjær etter overskridende erfaringer», som det så gymnasialt heter om ham. Hans ambisjon er å beherske verden gjennom kunsten, og det er med denne ambisjonen han ankommer Oslo for å studere musikk.

    Det er ikke noe særlig handling i romanen, men desto mer refleksjon og beskrivelse av tilstander og symbolladede situasjoner.

    En innfløkt diskusjon om postmodernisme (som åpenbaret er intendert som en parodi) opptar stor plass. Den er foranlediget av at Oksrød, til sin egen store forbauselse, blir invitert av det sittende Rød Front-styret til å delta i en paneldebatt i kjelleren på Château Neuf. Skildringen av dette evenementet er et av flere burleske høydepunkter i romanen.

    Holder grepet


    I samme forbindelse blir Oksrød kjent med en ung dame som han seinere blir kjæreste med. Deres forhold er beskrevet med en blanding av innlevelse og distanse, slik hele romanen balanserer på en knivsegg mellom det alvorlige og parodiske. Etter en stund flytter Oksrøds søster inn i leiligheten hans, og i skildringen av de to så diametralt forskjellige søsknene beveger fortelleren seg også opp på de store høyder. En julefeiring hos kjærestens SV-foreldre bør til slutt nevnes. Den er helt fabelaktig beskrevet.

    Dette er omtrent alt. Men det er mer enn nok til at forfatteren holder grepet om oss til siste side. I starten lot jeg meg irritere. Her breier fortelleren seg ut om to for den seinere fortellingen uvedkommende personers urinale og ekskrementale trengsler (formedelst mangel på mynt til toalettet) i en på samme tid vulgær og oppstyltet stil som virker direkte seinpubertal. Men skitt la gå, tenkte jeg, jeg gir boka en sjanse, og det gjorde jeg rett i. For den samme stilen fastholdes gjennom hele teksten, uavhengig av om det handler om høytravende postmoderne teorier eller elementære kroppslige fornødenheter - av den ene eller annen art. Dette gir en helt særegen parodisk effekt.

    Dessuten har romanen en ringkomposisjon der teksten griper seg selv i halen. Denne høyst åndfulle romanen starter på do og ender på do, om enn på to forskjellige måter, den siste beliggende på en ikke helt ukjent brun kafé på Majorstua.

    Gratulerer Cappelen


    Rent bortsett fra at dette er et poeng i seg selv, så er sluttscenen halvgenial i all sin vulgære galskap.

    På et dypere tematisk plan er den en parallell til paraplyscenen i «Genanse og verdighet», og kanskje kan man spå at den vil få en liknende verdi som litterært ikon for en generasjon som ikke frykter det vulgære.

    «Ole-Kristian Oksrød» er skrevet i tredjeperson, og med betydelig fortellerteknisk finesse holder fortelleren sin forfatternære (må man formode) hovedperson på en armlengdes avstand. Det tilstrebet gammelmodige og oppstyltede språket har en tilsvarende parodierende effekt. Til tider blir det vel overdrevet, men verre er det at boka inneholder utilgivelig mange idiomatiske feil (av typen «trekke grimaser», «mene hardnakket», «finne seg foran noe», osv.).

    Det er synd for Flink at språkvaskeren åpenbart har sovet på jobb. Men ellers er det god grunn til å gratulere Cappelen med nok et litterært funn.

    Jeg har ikke noe jeg skal ha sagt, men jeg kan ikke mene annet enn at Jon Øystein Flink vil være en åpenbar kandidat til årets debutantpris.

    Les mer på forfattersida til Flink!

<!--BTEK0--> IKKE BARE FLINK: Jon Øystein Flink er mye mer enn en skoleflink debutant. Han er et stort og originalt fortellertalent, mener Dagbladets anmelder Øystein Rottem.