BAKTEPPE: Det er hvert fall ikke sånn at vi har gått glipp av et mesterverk. I beste fall er boka interessant som bakteppe til klassikeren, skriver vår anmelder.
BAKTEPPE: Det er hvert fall ikke sånn at vi har gått glipp av et mesterverk. I beste fall er boka interessant som bakteppe til klassikeren, skriver vår anmelder.Vis mer

Årets mest hypede roman er en nedtur

Harper Lees nedstøvede manus burde kanskje ha blitt liggende under støvet.

ANMELDELSE: Tirsdag ble årets mest hypede boknyhet, «Go Set a Watchman» sluppet. For dem som ved et mirakel ikke har fått det med seg, er dette altså den eneste boka den sky Harper Lee skrev, ved siden av klassikeren «Drep ikke en sangfugl» fra 1960.

Manuset til «Go Set a Watchman» skal ha ligget i over femti år. Om jeg skal være riktig slem, burde det kanskje ha blitt liggende.

Bakteppe

Det er hvert fall ikke sånn at vi har gått glipp av et mesterverk. I beste fall er boka interessant som bakteppe til klassikeren. Samt at den kompliserer bildet både av den helstøpte advokaten Atticus Finch og forsåvidt også Harper Lee. 

Til tross for at «Go Set a Watchman» skal være skrevet før «Drep ikke en sangfugl», er den egentlig en fortsettelse. Vi befinner oss på femtitallet, lille opprørske Scout har blitt noenogtjue år. I denne boka kalles hun Jean Louise, bor i New York, og kommer hjem til den lille konservative sørstatsbyen Maycomb på ferie. Atticus har blitt en giktbrudden mann på 72.

Det var han som i Gregory Pecks Hollywoodversjon av boka, forsvarte den unge svarte mannen som urettmessig ble anklaget for voldtekt. Scouts elskede bror Jem er død. Den svarte husholdersken Calpurnia har blitt gammel og flyttet hjem. Scouts uutholdelige snobbete og konservative tante Aleksandra bor hos faren, og prøver fremdeles forgjeves å få en dame ut av Jean Louise.

Springende skravling

Den noe kryptiske tittelen er hentet fra Bibelen, og boka begynner så lovende. Harper Lee skriver friskt og kjapt, replikkene og karakteristikkene er skarpe, humoristiske og proffe. Her er tilbakeblikk til barndommen og beskrivelser av den lille byen der alle er i slekt med alle. Spørsmålet er om frilynte Jean Louise skal gifte seg med den unge advokaten Henry, som ifølge Aleksandra ikke er fin nok for henne.

Men det blir aldri mer enn nokså springende skravling. Boka mangler en samlende handling, et spenningsfelt.  Riktignok får Jean Louise et sjokk ganske langt ut i boka. Atticus knuser hjertet hennes, og forsåvidt også vårt.

Ungpikeroman

For den helstøpte fordomsfrie og modige advokaten fastslår at «white is white and black is black», og at «the negroes» er for usiviliserte til å kunne få stemmerett. Sånn sett er dette en diskuterende roman, sjokkerende på sin måte. Og interessant fordi den tar opp forholdet mellom progressive New Yorkere som har enkle løsninger på alt, og de mer konservative sørstatene, der altså rasismen florerer også blant «de gode». Harper Lee harselerer ikke over Atticus.

Han fremstilles like klok som han alltid har vært. Hun prøver snarere å nyansere bildet. Men måten hun gjør det på ender i diskuterende snusfornuft - i passasjer tåkeprat. Den siste halvdelen består nesten utelukkende av lange dialoger. Det er ingen handling, ingen bevegelse. 

Mer enn noe annet, likner dette en ungpikeroman skrevet på sekstitallet. Det egentlige tema er at Jean Louise ikke vil tilpasse seg småbyens krav til kvinner som flåsete, pyntesyke og dumme vesener. Akkurat det er godt; skarpt og harselerende.

Som helhet derimot, er «Go Set a Watchman» en stor skuffelse. Da anbefaler jeg heller nyoversatte «Drep ikke en sangfugl» (Cappelen). Den er forbløffende god.