Anmeldelse: Mastodon - «Hushed & Grim»

Årets råeste plate?

Mastodon gjør det Mastodon gjør best.

Foto: Clay McBride / Warner Music
Foto: Clay McBride / Warner Music Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Fire år er på sett og vis en lang pause mellom to album i Atlanta-kvartetten Mastodons gåtefulle fabelunivers. «Hushed & Grim», plate nummer åtte eller ni - alt etter som hvordan man regner - følger opp briljante «Emperor of Sand» fra 2017.

«Hushed & Grim»

Mastodon

Metal

Utgitt: 2021
Plateselskap: Warner Music

«Det mest komplette Mastodon-albumet til dato»
Se alle anmeldelser

Lang unnfangelse og en gjennomgående veldreid katalog bidrar til å skru forventningene til «Hushed & Grim» opp til et faretruende høyt nivå. Men er det et band som kan imøtekommer den slags «press», så er det firerbanden, Mastodon.

Det skal ikke mer enn et par sekunder til av det innledende trommefillet til Brann Dailor i åpningslåten «Pain With An Anchor» før man skjønner at dette skal bli en sanselig reise. Dailor sier det egentlig best selv: «Oh my dear, look what we've done here».

For å si det pent - resten av det 86 minutter lange albumet holder hva åpningssekundene lover.

Elegant og intuitivt

«Hushed & Grim» er om mulig det mest komplette Mastodon-albumet til dato: Tilbakelent i fremtoningen, spekket til bristepunktet med lekre detaljer, finurlige melodilinjer, fiffige arrangementer og et vell av overraskende og iørefallende musikalske vendinger.

Det er melodisk, progressivt, dronete, mykt og hardt om hverandre. Ja til og med litt jazza der det trengs. Men det beste med alt dette er at alle de ulike bestanddelene flyter sømløst og elegant over i hverandre, som om låtene er skrevet og utført helt intuitivt.

For å begynne med slutten. Når det siste buegnikket drar med seg den avsluttende cellotonen i platas punktum, «Gigantium», er man rett og slett helt mør i kropp og sjel. På best tenkelige måte.

Perfeksjon

Dette er en plate som aldri har hastverk. Det handler om å la låtene få leve sitt eget liv. Brann Dailor har kultivert den rene og klangfulle vokalen sin til perfeksjon, og sammen med Troy Sanders hese rasp, har de utviklet en dynamikk som på best mulig vis bærer låtene og bandet fremover.

Om man kobler på to av moderne hardrocks skarpeste riffmakere i Brent Hinds og Billkelliher, har man en dødelig effektiv maskin som kverner ut den ene monsterlåten etter den andre.

«Teardrinker», «The Crux», «The Beast», «Pushing the Tide» og nevnte «Pain With an Anchor» hører alle med til noe av det skarpeste bandet har levert. Det er egentlig overflødig å nevne enkeltlåter. Her spiller alle sangene en rolle i en større helhet.

Trenger man egentlig si mer? Dette kan jo fort være årets råeste rockeplate.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer