Anmeldelse: Erlend Ropstad - «Da himmelen brant var alle hunder stille»

Årets råeste

Musikken til Erlend Ropstad er oksygenet vi trenger nå.

EN SØRLENDING I OSLO: Erlend Ropstad styrker posisjonen som en av Norges mest betydningsfulle rockere med «Da himmelen brant var alle hunder stille», mener vår anmelder. Albumet kommer fredag. Foto: Marthe Vannebo
EN SØRLENDING I OSLO: Erlend Ropstad styrker posisjonen som en av Norges mest betydningsfulle rockere med «Da himmelen brant var alle hunder stille», mener vår anmelder. Albumet kommer fredag. Foto: Marthe Vannebo Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Da himmelen brant var alle hunder stille»

Erlend Ropstad

Rock

Utgitt: 2021
Plateselskap: Indie Recordings / Musikkoperatørene / Indie Recordings

«Et musikalsk kraftverk.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: «Dette bandet er et kraftverk, musikken oksygen» synger Erlend Ropstad (46) i «Det er vår stillhet jeg behøver», som han med hjelp fra fire strykere fra Oslo Filharmoniske Orkester løfter til en ny klassiker. På samme måte klarer strykerne sammen med Ropstads piano å lage magi av en enkel sang som avsluttende «Sånn her kunne det visst også bli».

Lang tittel

Albumet med den, ifølge Ropstad sjøl, litt for lange tittelen «Da himmelen brant var alle hunder stille» - heretter bare kalt «bikkjeskiva» - er også i større grad enn tidligere utgivelser gitarbasert, kanskje oppmuntret av responsen på hans energiske konserter. Gitaren hans veksler mellom jammer og støy, og stemmen er direkte og dirrende, på kanten til plaget.

De rotløse

Kraftverket han har med seg heter De rotløse og består foruten Ropstad sjøl på gitar, piano og vokal av Per Jørgensen Tobro (bass) og Gunnar Sæter (trommer/perkusjon), med henholdsvis ni og tolv års fartstid i bandet. Som mange andre skulle de vært på en lang turné sist høst, etter planlagt albumslipp i september.

I stedet ble begge deler utsatt, og Ropstad dro på en lang soloturné som også førte til utgivelse av livealbumet «Året som er over nå» i desember. I februar 2020 fikk hans forestilling «Menneske, kjære menneske», med ham sjøl om bord, noen få dager på Nationaltheatret før den ble stoppet av pandemien.

Røft uttrykk

Uttrykket powertrio forbindes ofte med bluesrock. Det er litt av det i Erlend Ropstads musikk, men først og fremst er det rock & råskap satt i system. Og punk.

Skitten rock er et annet uttrykk. Kall det en klisjé, men det er det som best beskriver musikken hans. Det er ikke perfekt spilt, det er uvørent og røft og rufsete som det lange håret og skjegget hans og det er rett fram og velsignet fritt for føleri. Følelser, derimot, og kjærlighet og savn, finner du i låter som «En sang til en hund», myke «Så lenge må du bli» med Hanne Kolstø på vokal og «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg» og det rå albumhøydepunktet «Svevde høyt dere oppe»:
«Æ husker vi kom til bunnen av en bakke
Æ husker åssen din munn smakte
inni meg et hav
Det var der våre veier skiltes ad
Jeg svevde høyt der oppe
Aldri kom æ meg ned»
.

Fire i en

Akkurat der er Ropstad & Co et helt E. Street Band, med et hamrende piano Roy Bittan verdig (Ropstad er stor Bruce-fan). Eller er det et støyende Crazy Horse som igjen lurer i bakgrunnen?

Men vi trenger ikke å gå lenger enn til nabolandet for å finne likesinnede. Jeg har ment at Norge kan misunne svenskene artister som Lars Winnerbäck, Thåström, Håkan Hellström og Ulf Lundell. Han har vi fått i en og samme person i Ropstad. Svenskene er ikke fremmed for å støye, og Ropstad følger opp. Når du tror det ikke kan bli råere enn på «Brenn siste brevet» (2019), peker han nese med «Da himmelen brant var alle hunder stille». Samtidig kan han altså være både naken og sårbar. Det er en fin egenskap.

Rykket opp

Gjennom en 16 år lang platekarriere og en kombinasjon av nære, gode tekster og et rått liveuttrykk har han skritt for skritt rykket opp mange divisjoner, først på engelsk og så på norsk, til han nå framstår som en av Norges desidert mest betydningsfulle rockere.

For å forsterke gitaruttrykket på «bikkjeskiva» har han også hentet inn en Oslo-bosatt svenske, Mattias Hellberg fra Hederos & Hellberg og bandet til Hellström, på tre låter. Det kommer sterkest til uttrykk i «I ly for livet», mens han gjør «Så lenge må du bli» enda skjørere.

Men allerede i åpningen «En sang om en hund» truer Ropstad aleine med å lage sprekker i kraftverkets demning, mens Sæter og Tobro jobber som helter for å sette inn det siste støtet som trengs for at demningen skal briste.

Politisk

Tekstene handler ikke nødvendigvis om håndfaste ting, men engasjementet er ikke til å ta feil av i «En fin dag». «Alle de som drev i land var våre barn / Var våre barn / Hjerterom / Æ har lest en artikkel om hjerterom» synger han når han henter opp igjen flyktningproblematikken han også berørte i «Vi henter de om natta» på «Alt som har hendt» (2017).

Ropstads siste album har alle snust på toppkarakteren, men jeg har alltid hatt noe å pirke på. Nå kan jeg ikke holde igjen lenger. I 39 minutter og 25 sekunder gjør Erlend Ropstad, hans nå faste medprodusent Roar Nilsen og De rotløse verden til et litt bedre og kulere sted å leve. Vi trenger sånt nå.

Går ting som alle håper, blir det norgesturné med start på Tou i Stavanger 29. september og avslutning på Rockefeller i Oslo 17. november.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer