CANNES (Dagbladet): Under filmfestivalen i Cannes går de tilreisende rundt og venter på to ting: At været skal bli så varmt at de kan kaste klærne og legge seg på en solseng på strandrestaurantene — og at det filmatiske klimaet skal bli så hett at noen kaster klærne på kinolerretet.

Det første lar vente på seg, men det siste skjedde alt på festivalens andre dag. Da var det første visning av den franske filmen «Staying Vertical», som inneholder i rask rekkefølge nærbilder av et befølt kvinnelig underliv, en vaskeekte fødsel, og en scene som ikke kan kalles annet enn «aktiv dødshjelp gjennom homofilt samleie». Den eksplisitte scenen foregår mellom en særs vertikal yngre tilreisende, og en gammel bygdekall som har øst rasisme og homofobi ut av seg siden de to møttes. Diskusjonen rundt filmen har da også vært om båndene mellom kultur og natur; om forskjellige former for seksualitet som synes å få utløp i ødemarken, der det ikke er noen som ser deg.

Filmfestivalen i Cannes har i mange tiår vært stedet som har åpnet favnen for filmskaperne som får andre til å legge armene indignert i kors. Hit har de kunnet komme, kunstfilmskaperne som har villet heve seg over sensur og sømmelighet og vise utilslørt og ofte usimulert sex. På sekstitallet ertet festivalen på seg Vatikanet med filmene til Luis Bunuel og Federico Fellini.