Årets største strategi-overraskelse!

«R.U.S.E.» er et usedvanlig tilgjengelig strategispill.

|||Om det er én felles svakhet de fleste store sanntidsstrategispillene ikke kan stikke under stol, så er det en viss mangel på allmenn tilgjengelighet.

For tilhengerne av sjangeren går det som regel relativt smertefritt å sette seg inn i en ny tittel, men for utenforstående kan det hele virke unødvendig kronglete.

Og det er nok litt av en jobb å ta tak i - endel av entusiastene må på sin side innrømme at de kan være noe kresne og glad i det de er vant med.

Selv gjøres jeg for eksempel litt utilpass av strategispillene uten et minikart som en del av brukergrensesnittet. God oversikt er viktig, og minikartet sørger ofte for en effektiv måte å forflytte seg rundt slagmarken på.

Samtidig må jeg medgi jeg at når jeg faktisk har den muligheten, går mye tid med på å stirre på dette kartet, som sjelden er noen vill fest for øynene.

Når jeg derimot tar del i andre verdenskrig via «R.U.S.E.», savner jeg det ikke i det hele tatt. En av spillets umiddelbart fremtredende egenskaper er den imponerende zoomefunksjonen, som lar deg gå fra å inspisere støvelpussen til soldatene dine i det ene øyeblikket, til fullstendig oversikt over hele slagmarken i det neste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ikke å nevne den enormt kule effekten som oppstår når du zoomer helt ut, hvor hele landskapet plutselig befinner seg på et bord, og himmel og horisont sømløst gjøres om til rommet du befinner deg i som kommandant.

Det har ikke så mye å si rent mekanisk, men ser unektelig stilig ut.

Det som på sin side har endel å si, er at det du ser aldri simplifiseres for mye, selv når du zoomer langt ut. Enheter og landskap presenteres fortsatt godt visuelt sett, så du enkelt kan beordre tropper og produksjon uansett hvilket zoom-nivå du er på.

Sammen med et forfriskende minimalistisk, men velfungerende brukergrensesnitt, gjør dette «R.U.S.E.» til et usedvanlig tilgjengelig strategispill.

1

Og det er en nevneverdig bragd, for om spillet har en sportsbils ytre, finnes det en «King Tiger»-stridsvogn under panseret. Det er med andre ord solid - og ganske dypt.

I flerspillerdelen og enkeltkamper mot datamaskinen kan det velges mellom seks nasjoner å spille som. Hver nasjon oppfordrer til markant forskjellige spillestiler, med overveldende mange enheter å bygge fordelt på hver av dem.

Bortsett fra et voldsomt elsk/hat-forhold til det mer avanserte artilleriet som finnes (smått avhengig av hvilken vei det skyter), opplever jeg de som godt balanserte også - det finnes sammensetninger av enheter som svarer på enhver situasjon.

Foruten å være enormt detaljerte, skaper kartene man kan spille på mange naturlig strategiske situasjoner. Broer og fjellkjeder danner kritiske flaskehalser, og skog og sump kan bidra med kamuflasje. Et begrenset antall ressurspunkter plassert rundt omkring skaper uungåelige sammenstøt.

I tillegg har man, som spilltittelen antyder, muligheten til å lure motstanderen. Med jevne mellomrom kan man dra frem et slags ess i ermet - en såkalt ruse - som kan påvirke en av sonene hvert kart er delt inn i.

Disse rangerer fra å skjule enheter og skape avledningsmanøvre, til spionasje og terrorvirksomhet.

Siden alle spillerne i en kamp kan følge med på det meste av hva som skjer til enhver tid - det er altså ingen «fog of war» - spiller dette lureriet en stor rolle. Det overskygger samtidig ikke resten av spillingen, og fungerer heller perfekt som en komponent i en velsmurt strategi.

Og strategi settes virkelig i høysetet. Det handler ikke så mye om hvem som kan klikke raskest, og du er ikke nødvendigvis ute av dansen om du reagerer på noe to sekunder for sent.

Det handler om planlegging og «det store bildet» (altså «macro», for de som snakker strategispillspråk), noe som underbygges av spillets trege hastighet.

Til tross for hvor enkelt kart og brukergrensesnitt håndteres, er det mye å sette seg inn i når man først kommer i gang. Her hjelper historiemodusen for én spiller godt til, ved å gradvis introdusere deg for nye elementer under hvert oppdrag.

Årets største strategi-overraskelse!

Enspiller-oppdragene er i seg selv også ganske interessante. De byr sjeldent på de store overraskelsene, men med spillets solide fundament er det utfordrende og varierende nok med nye kart, nye omstendigheter og nye seierskriterier.

Noe som hjelper på, når settingen atter en gang er andre verdenskrig. Selv om den historiske korrektheten melder sitt fravær nå og da, er alt som presenteres av scenarier og enheter i det aller minste plausible. Vi har sett det meste før, for å si det sånn.

Den mer fokuserte delen av historien som følges i enspillermodusen, altså den du får servert via filmsnutter mellom oppdragene, tar for seg forholdene mellom en håndfull kommandanter og deres høyt rangerte kolleger.

Det føles litt rart å flyttes rett fra blodseriøse og storslagne krigsoppdrag til disse, som til tider fremstår som en slags militær såpeopera, og kort sagt er ikke historien som presenteres engasjerende i det hele tatt. Det er nesten så oppdragsflyten hadde fungert bedre uten.

Men det ødelegger ikke nevneverdig mye for resten av spillet, som bidrar til å gjøre disse dager til en eneste stor fest for tilhengere av sanntidstrategi.

Og med sitt tiltalende ytre og brukervennlighet, som virkelig inviterer til å utforske spillets engasjerende dybde, burde «R.U.S.E.» være en tittel som skaper flere av oss.