Årets teiteste kunsteventyr

Det er mange grunner til å legge ned Høstutstillingen.

BEST SETT UTENFRA: Kunstnernes Hus i Oslo er arena for den årlige og utskjelte Høstutstillingen. Den burde vært flyttet til Museet for samtidskunst, mener Dagbladets kunstskribent Erlend Hammer.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BEST SETT UTENFRA: Kunstnernes Hus i Oslo er arena for den årlige og utskjelte Høstutstillingen. Den burde vært flyttet til Museet for samtidskunst, mener Dagbladets kunstskribent Erlend Hammer. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

||| HØSTUTSTILLINGEN ER årets mest sette utstilling i Norge, men for kunstmiljøet handler den bare om hvorvidt man kjenner noen som er med og om hvorvidt man har invitasjon til fredagsåpningen.

Det er mange grunner til å legge ned Høstutstillingen.

Utstillingen har overhodet ingen faglig funksjon, den viser sjelden kunst på spesielt høyt nivå og det er for lengst slutt på at det knytter seg noe som helst prestisje til det å delta. Etablerte kunstnere har derfor for lengst har sluttet å søke deltagelse.

UTSTILLINGEN ER DERMED stort sett en arena for helt unge kunstnere, eller eldre kunstnere som aldri har lyktes i å skape seg en skikkelig karriere.

Dessuten synes alle utstillingen er teit.

«Teit» er ikke et kunstfaglig uttrykk, men det er definitivt det ordet jeg hører oftest når jeg, en sjelden gang, snakker med noen om Høstutstillingen.

Spørsmålet blir om det overhodet finnes noen grunn til å fortsette utstillingen.

HØSTUTSTILLINGEN DRIVES av NBK— Norske Billedkunstnere, en medlemsorganisasjon for kunstnere i Norge.

NBK er en slags sosialdemokratisk oppdatering av et middelalderlaug, slik alle fagforeninger er.

Deres virksomhet dreier seg om to ting: å selge seg selv utad i samfunnet og å hindre konkurranse fra folk som driver med lignende virksomhet uten å være organisert.

Inntil nylig drev NBK med noe som het «poengsystemet» der utstillinger i utvalgte visningssteder «ga poeng», mens utstillinger utenfor dette systemet ikke gjorde det. Høstutstillingen ga poeng.

Hensikten var at kunstnere fikk muligheten til å «samle poeng» til de hadde nok til å bli medlem av NBK eller en av de tilknyttede organisasjonene.

NBK DRIFTER EN REKKE ulike stipender og legater, inkludert det viktige arbeidsstipendet som alle norske kunstnere søker hvert år, og som de aller fleste aktive kunstnere lever av.

NBK driver også medlemsbladet Billedkunst og Høstutstillingen.

Dette er i seg selv ikke problematisk, og det er ikke problematisk at alt dette er offentlige penger.

Det hadde ikke fantes kunst i Norge i dag dersom det ikke var for disse ordningene. For førti år siden var vi et av de fattigste landene i Europa.

Det er viktig at kritikk av NBK og deres tidvis arkaiske praksis, poengsystemet og stipendordningen for eksempel, ikke shanghaies av høyreliberale som ønsker at det eneste som skal subsidieres av staten er rederier.

LIKEVEL ER NBK I DAG en merkelig størrelse i norsk kunstliv.

Når det på nettsidene til Høstutstillingen står å lese at utstillingen i årtier har vært «eneste inngangsport til en profesjonell karriere», så er det en påstand som kanskje var sann for 20 år siden. I dag er det en blank løgn på linje med når Galleri Pingvin benytter ordet «kunst» om sin virksomhet.

Høstutstillingen betyr svært lite for å skape karriere som kunstner i dag. Det eneste som gir en seriøs karriere er å gjøre utstilling etter utstilling i samarbeid med andre respekterte kunstnere, kuratorer, institusjoner og gallerier.

Dette er hva andre kuratorer, innkjøpskomiteer og samlere ser etter.

DET ER KLART AT det å vinne en av prisene gir en midlertidig oppmerksomhet som for eksempel kan føre til oppdrag som er godt betalte, men som gir liten faglig utteling.

Årets vinner av både Høstutstillingsprisen/BKHs Kunstpris (100.000 kroner) og FineArt/Kunstklubbens pris (25.000 kroner), Anders Sletvold Moe, er for eksempel en respektert kunstnere som gjør gode arbeider, men han har allerede hatt gallerirepresentasjon i Oslo tidligere.

Høstutstillingen er neppe noe springbrett til større muligheter for en slik kunstner. Men 125.000 kroner i cash er selvfølgelig alltid kjærkomment.

HØSTUTSTILLINGEN ER et monument, et monument over båndene mellom norsk kunstliv og den norske staten.

Monumenter kan ikke unngå å bli utdaterte, men det betyr ikke at de skal rives.

Monumenter er ikke ment for dem de er bygget for å minnes eller hedre. De bygges for at andre skal innlemmes i en historie de ikke tidligere har vært en del av.

Så la oss tenke oss hva monumentet Høstutstillingen skulle kunne brukes til framover.

I det best tenkelig utfall går utstillingen over i en slags utvidet bevissthetsfase der dens egen historie blir et mareritt den prøver å våkne fra.

ÉN VEI VIDERE ER AT man bestemmer seg for å invitere en kurator hvert år. Høstutstillingen kunne for eksempel blitt noe mer i retning av en årlig biennale, eller tatt steget helt ut og blitt en biennale.

Det er en dårlig idé, for hvis Høstutstillingen har noen kunstnerisk funksjon utover formidling eller å gi unge kunstnere muligheten til å bli sett, så er det at den er en utstilling som er «fagfellevurdert», men ikke kuratert. Det er en utstilling der det ikke er sendt inn en eneste prosjektbeskrivelse, og ingen har kokt sammen noe «konsept» for utstillingen.

Høstutstillingen blir til ved at en jury plukker ut kunstverk, enkelt og greit.

Dette er egentlig ingen kvalitet i seg selv, men det er i det minste noe annet, noe annet enn det meste som presenteres av kunst i dag.

ÅRETS JURY SIER DE HAR valgt ut mange kunstnere som er basert utenfor Norge og at dette kan gi det norske publikum innsikt i «estetikk som vi ikke ser så mye av i den norske kunstscenen til vanlig».

Dette er for det første farlig nært kuratoriske grep, og for det andre som høres det ut som svada.

Det er ingen enhetlig estetikk eller enhetlige «tendenser» på dette nyutdannede nivået av norsk kunst som disse utlandsbaserte kunstnerne realistisk sett kan utgjøre noe alternativ til. Kunstfeltet er i dag for grunnleggende internasjonalt orientert til at noe slikt kan skje.

HØSTUTSTILLINGENS NÆRMESTE slektning er den nå ikke lenger eksisterende Stipendutstillingen, et monster av en utstilling der samtlige som i løpet av året har søkt et av NBKs stipender hadde rett til å vise ett arbeid.

Dette resulterte i en utstilling som var så overlesset og visuelt kaotisk at den sist den ble avholdt i 2009 så ut som noe midt mellom et veggbasert loppemarked og det som i 2005 ville vært en ekstremt hip utstilling. Da var nemlig nedlessing et populært kuratorisk grep.

Høstutstillingens form er uvanlig museal til utstilling av samtidskunst å være. Kanskje det er her veien videre ligger.

Det gir ingen mening at utstillingen skal vises på Kunstnernes Hus, men det kunne kanskje gi en viss mening å vise den på Museet for samtidskunst.

Lokalene der passer bedre til denne utstillingsformen, og man ville dessuten fremheve det paradoksale i denne historiserende måten å vise helt ung kunst.

Og som alle vet skjer det jo aldri noe interessant på Samtidsmuseet uansett.

Erlend Hammer er Dagbladets nye kunstskribent.