Årets vakreste

Anonymitet er en dyd.

CD: Burial liker å holde kortene tett til brystet. Da briten slapp dubstep-mesterverket «Burial» i fjor, var det bare en håndfull mennesker som visste hva han egentlig het. De andre måtte nøye seg med London-guttens elegante garage/dub/drum’n’bass-fusjon, en sparsommelig, skummel, skurrete og atmosfærisk affære, der bassen var Gud og programmeringen Jesus.

Hviskeleken

At Burial fortsatt er like inkognito som forfatteren av «Kongepudler» er kanskje mannens sterkeste kort – også når det kommer til musikken. Han vet at de beste hemmelighetene er de som brenner i lomma og ulmer på tunga. Som klarer å beholde et uhåndgripelig bluss av magi, selv etter at de har blitt hvisket videre. De er pirrende nifse, ofte fordi man ikke vet om det man har hørt er sant.

Denne dirrende følelsen er også den man sitter igjen med etter å ha hørt «Untrue». Albumet er alt annet enn umiddelbart. Det eneste som holder seg konstant er den durende bassen, resten av lydlagene glir i bleke sirkler, tar rytmiske avstikkere, bygger seg sakte opp og punkteres midt i. Det er ikke progresjonen som er viktig, det er hva du føler mens du er der. Og «Untrue» er som å stirre alene ut av vinduet en beinfrossen vinternatt.

Ikke kynisk

Det er kanskje kaldt, men det er ikke kynisk. «Untrue» er mer tilgivende og r&b/twostep-inspirert enn forløperen. I tillegg har Burialsk melankoli et ekstremrytmisk tilsnitt, noe som ikke bare gjøre «Untrue» til en av årets beste skiver, men også en av de aller, aller vakreste.