Anmeldelse: «Conversations with friends»

Årets verste romanse

Glem alle forhåpninger. «Conversations with Friends» er så kjedelig at jeg vil legge meg i en deprivasjonstank.

TRAILER: Conversations with friends. Video: Hulu Vis mer
Publisert

Conversations with friends

Drama

Tidspunkt: Premiere 15. mai
Kanal: HBO

«Boka er bedre!»
Se alle anmeldelser

«Conversations with friends» minner om en ASMR-video. Vi følger Frances som handler, pakker, taster, sitter, svelger, tisser, hvisker, skjelver, og så videre. Uten at det gir oss noe mer.

Serien er langsom, følende, uthalende, bare avbrutt av mykpornografiske scener. Det er nesten litt meditativt. Jeg får lyst til å legge meg i en deprivasjonstank – men er det egentlig følelsen et utroskapsdrama ønsker å skape?

«Normal People»-oppfølger

Frances i «Conversations with friends» er en klassisk introvert. En vever, hemmelig våryr brunette som er vanskelig å få i tale. Litt som Marianne i «Normal People». Man kan like henne, kjenne seg igjen, men hun er et levende symbol på myten om hvordan introverte mennesker er. Advarsel: De introverte trekkene blir forverret i møte med kjekke menn med røykestemme. Den ungdommelige kunstneriske usikkerheten spilles ut så opplagt – skjelvende overlepper, flakkende blikk, megetsigende svelging – at man må legge seg i selen for å holde ut.

«Bobbi og jeg»

«Normal People», den fine serien fra irsk studietid, kunne ikke ha blitt sluppet på et bedre tidspunkt. Da covid-19 slo inn over Europa og alle var på jakt etter lyspunkt i karantenetida, vokste serien seg til et kulturelt fenomen. Å leve seg inn i livene til de selvdestruktive, vakre og komplekse irene, bøtte på tapt ungdomstid.

Vi er tilbake i Irland. Trinity College, Dublin. Det er sommerferie. Vi møter et tospann, et tidligere kjærestepar, som framfører energirike poesi-oppvisninger. Bobbi (Sasha Lane) er punker i ånd og habitt. 21 år gamle Frances (Alison Oliver), som vi skal leve oss inn i, er en blyg og engelsk-studerende jente med kunstneriske ambisjoner.

Etter en oppvisning kommer de i snakk med den vellykkede journalisten Melissa (Jemima Kirke fra «Girls»). Hun inviterer jentene på middag i sitt vakre, storslåtte hus (det blir påpekt). Bobbi sjarmeres av frilynte Melissa, Frances av hennes skuespillermann (Joe Alwyn).

Ufrivillig meditasjon

Sally Rooney liker å sjonglere med litterære klisjeer. Hun har blitt omtalt som en J.D Salinger for Snapchat-generasjonen. Og joda, det er en opprørsk åre å spore i noen av kvinnekarakterene. Men bøkene hennes minner mest om Jane Austen-dramaer kledd i urbane kulturelle markører.

«Samtaler med venner» er bedre enn andreboka «Normal People». Den har et vell av fine observasjoner, dialoger og tørrvittigheter. Og alle er – som du kanskje har gjettet – skrelt bort i denne lavmælte dramatiseringen.

Finnes ikke romantisk

Det blir for tullete å oppsummere plottet videre når det oppfattes som både sammenrasket og langdrygt. Historien hales ut over seks timer à 12 episoder. Den skulle vært kortet ned til to. Om historien en gang var god, er den nå ugjenkjennelig. At relasjonen mellom Frances og hennes utkårede ikke finnes romantisk, har mest med skuespillet å gjøre. Romantisk likner det en utforsking av det absolutte nullpunkt.

«Dette er veldig kleint» sier Frances når hun er nervøs. Hun er et menneske som har det med å påpeke når en atmosfære blir «klein» eller «rar». Tror hun at det letter stemningen? At manusforfatterne jevnlig planter sånt i munnen hennes, er et enigma.

At det er det samme kunstneriske teamet som sto bak «Normal People», er ganske enkelt utrolig. Ble den forrige bra på slump? To år seinere, har vi fått servert noe like oppsiktsvekkende. En kalkun!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer