Årets viktigste film?

«Burma VJ» viser hvor viktig sosiale medier og internett er i kampen for sannheten.

||| FILM: Kontrastene kunne ikke vært større. Etter en fornøyelig valgvake og feiring av det norske, velfungerende demokratiet, satte jeg meg til rette for å overvære «Burma VJ».

«Tar de meg med kamera havner jeg i fengsel. Og sier folk hva de mener forsvinner de også. Så vi forteller med stillhet». Stemmen tilhører 27 år gamle «Joshua». Utstyrt med håndholdt, skjult digitalkamera rapporterer han fra et av de mest lukkede og undertrykkende regimer i verden, Burma. Sammen med en gruppe journalister smugler han ut lyd og bilde, til den Oslo-baserte tv-stasjonen Democratic Voice of Burma, og der igjen ut til verden via de store nyhetsorganene.

«Burma VJ» viser hvor viktig sosiale medier og internett er i kampen for sannheten. Ved hjelp av amatørfotografier og amatørutstyr gjør mannen i gata jobben profesjonelle journalister ikke tillates å gjøre. Mens myndighetene melder om ro i gatene, viser «Joshuas» bilder det motsatte.

Sier ifra

Historien «Joshua» vil fortelle er deres egen dekning av det burmesiske folkeopprøret i 2007, året da blant annet den Amerikanske Presidenten, mye på grunn av «Joshuas» bilder, ba verden sanksjonere mot militærjuntaen og oppfordret regimet til å følge demokratiske spilleregler og løslaste Burmas folkevalgte leder, Aung San Suu Kyi.

Filmen begynner i september i 2007 og følger opptrappingene til den største demonstrasjonen på burmesisk jord, siden 1988. Den gang ble i overkant av 3000 demonstranter drept av sine egne myndigheter.

«Hva vil skje denne gangen? Jeg vet ikke. Men vi er nødt til å si ifra. Jeg er nødt til å få bildene ut til verden», sier «Joshua», antakelig godt hjulpet på manussiden av den danske regissøren, Anders Østergaard.

En rød styrke

I frykt for sitt eget liv får vi aldri se ansiktet på hovedpersonen. I stedet maler regissør Østergaard, ved hjelp av de unike bildene, stemningsskapende musikk og smart dramaturgi, fram en intens, spennende og gripende fortelling, som langt på vei overgår de mest nervepirrende Hollywood-thrillere.

Det begynner med at folk klager på de økte bensinprisene på bussen. Deretter stiger misnøyen og spenningskurven. «Jeg har aldri hørt folk i Rangoon diskutere politikk med fremmede før. Noe er i gjære», sier stemmen. Så kommer munkene. Kledd i røde drakter bygger de et fredelig, tålmodig opprør mot militærstyrkene.

Overgripende kraft

Bildene av ansiktene som nærer håp, marsjerende, undertrykte mennesker som ønsker forandring, og som for første gang på nesten 20 år våger å si ifra, gjør sterkt inntrykk. Det er bevegende å se folk som samler seg. Som vender kinnet til som våpen. Det er vondt å se de bli slått tilbake med kraft. Voldsom, overgripende kraft.
«Til alle innbyggere i Rangoon: Forsamlinger på mer enn fem personer er forbudt.».
Folket samles.
«Til alle innbyggere i Rangoon: Det er portforbud og ulovlig å oppholde seg utendørs mellom 19.00 og 05.00.».
Folket marsjerer.