Årgangs-Auster

En mann ser seg i speilet. Han ser ingen, speilet er tomt. Allerede tidlig i Paul Austers siste roman dukker denne skremmende opplevelsen opp.

Den forekommer i en stumfilm med navnet «Mannen som forsvant» hvor filmskaperen annonserer sin egen forsvinning fra jordas overflate.

Dette er en Paul Auster-spesialitet, mennesket som demonterer seg selv og sin tilværelse, personen som nærmest går opp i røyk. En annen spesialitet er blendverket, at alt er illusjoner og er noe annet enn det ser ut til.

I «Illusjonenes bok» har forfatteren til fulle tatt ut sine spesielle innfallsvinkler. Boka handler om illusjonskunsten framfor noen, filmen. I lag på lag drives handlingen fram med illusjonene som bærende idé - og det uten at leseren umiddelbart tenker over det. Man oppslukes av historiene, løfter kanskje blikket et sekund og innhentes av en rystende eller morsom ettertanke.

Knust av sorg

Hovedpersonen i boka er en engelskprofessor. David Zimmer er knust av sorg etter å ha mistet kone og to smågutter i en flyulykke. En kveld ser han et klipp fra en stumfilm som får ham til å le, for første gang på mange måneder. Dette redder ham fra total oppløsning i alkohol og tristesse. Zimmer bestemmer seg for å utforske historien om skaperen av filmen, Hector Mann. Han har et mystisk livsløp og ble plutselig borte på 20-tallet. Som flere av Austers romanpersoner har han valgt forsvinningen som løsning på individets krise. En krise som oppsummeres godt av innledningssitatet av Chateaubriand: «Mennesket har ikke bare ett og samme liv. Det har flere liv butt i butt og det er årsaken til dets ulykke.»

Parallelt med at den forsvunne filmskapers vanvittige skjebne rulles opp, veves også engelskprofessorens liv inn i meget dramatiske omstendigheter.

Paul Auster kan fortelle en god historie. Fortellingene i handlingen er rørende, bisarre og urovekkende. Han skildrer ensomhet og sorg sterkt, men ikke sentimentalt. Personene hans er ofte hemmelighetsfulle og nesten som i en kriminalroman må man i etterkant forsøke å nøste opp hvem de var.

Filmkunst

Forfatterens kjærlighet til filmen skinner igjennom. Auster har både skrevet filmmanus og arbeidet direkte med film. I sitt spill med illusjonene og tilværelsens blendverk bruker han filmkunsten som handling, symbol og metafor.

«Illusjonenes bok» er fascinerende og fjetrende lesning. Den har linjer til handlingene i New York-trilogien og «Moon Palace». Dette er årgangs-Auster. Boka er godt og uforstyrrende oversatt av Jon Rognlien.