MISTILLITENS MARSJ: På tross av øsende regn gikk folk ut i gatene i Buenos Aires og andre byer i Argentina for å hedre avdøde statsadvokat Alberto Nisman. Det var samtidig er krav om rettferd og åpenhet, i et samfunn som er forgiftet av mistanker. Foto: REUTERS / Scanpix / Agustin Marcarian
MISTILLITENS MARSJ: På tross av øsende regn gikk folk ut i gatene i Buenos Aires og andre byer i Argentina for å hedre avdøde statsadvokat Alberto Nisman. Det var samtidig er krav om rettferd og åpenhet, i et samfunn som er forgiftet av mistanker. Foto: REUTERS / Scanpix / Agustin MarcarianVis mer

Argentina er mistillitens rike

En skutt statsadvokat avslører et skremmende bilde av det argentinske samfunnet: Knapt noen har tillit til statens institusjoner og statsinstitusjonene stoler ikke på hverandre.

Kommentar

Giftige mistanker mellom alt og alle henger over Rio de la Plata, La Pampa, Patagonia og Andes. Det som kaller seg «Sølvrepublikken» er politisk polarisert til det ytterste av et dødsfall, og alle mistankene om sammensvergelser viser råte i samfunnets hjørnestolper.

På dagen en måned etter at statsadvokat Alberto Nisman ble funnet død på sitt bad i Buenos Aires med et kulehull i hodet hadde fem statsadvokater sammenkalt til en «stillhetens marsj» midt i hovedstaden. I øsende regnvær onsdag gikk folkemassen i Buenos Aires bak et banner påskrevet: «Hyllest til statsadvokat Nisman» og «Stillhetens marsj». Liknende marsjer fant sted i de store byene Córdoba, Rosario og Mar del Plata.

I Buenos Aires deltok flere enn 400 000 mennesker, ifølge det metropolitanske politiet. Men dette tror tydeligvis ikke det føderale politiet noe på. De satte antall deltakere til om lag 60 000, et tall som president-palasset Casa Rosada, landets regjeringssete, brakte videre.

Marsjen skulle være stille, så når noen ropte slagord mot president Cristina Fernández og anklaget henne for å være medskyldig i statsadvokatens død, ble de overdøvet av nasjonalsangen. Noen ropte: «Vi er ikke redde!» Det skulle ikke bæres politiske plakater, men noen hadde likevel noen små i hendene med angrep på presidenten. Uansett oste folketoget av mistillit til statssjefen. Alle slags ledere i opposisjonen fant det klokt å delta. Argentina skal velge ny president 25. oktober.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er første gang rettsvesenet, i alle fall deler av det, har sammenkalt til demonstrasjon, i løpet av de tre tiårene som det gjeninnførte demokratiet har vart.

President Cristina Fernández hadde forlengst varslet et opphold i Patagonia i sør på dagen for marsjen. I en tale til tilhengere i Casa Rosada nylig avsluttet hun: «Vi holder oss med sangen, gleden og ropet «Leve moderlandet!» Og de, vi overlater dem stillheten.» Det var hennes ord om «Stillhetens marsj», som man i regjeringskretser mener er politisk undergraving.

På veggene i Buenos Aires henger grønne plakater med hvit skrift hvor det står: "Vi krever rettferd fra rettsvesenet». Når man tenker seg om, er det et absurd krav fordi det er så opplagt, og det er enda bedre på spansk, omtrent: « Vi krever rett av retten!»

- Marsjen i seg sjøl gjenspeiler samfunnets underliggende krav om å få en slutt på straffefrihet. Spenninger mellom rettsvesenet og den utøvende makta var der fra før, men tilfellet Nisman har skjerpet dem, sier Rosendo Fraga, en av landets mest kjente politiske analytikere, til nyhetsbyråpet AFP.

Argentina skakes av den skutte statsadvokaten Nisman. Men hvem skjøt ham? Statsadvokaten og dommeren som etterforsker dødsfallet, bygger på en obduksjon som tyder på at Nisman tok sitt eget liv, men de undersøker også om dette kunne ha skjedd under press eller om han ble drept av andre.

Uansett tror argentinere flest ikke på sjølmord. Som argentinere sier: «Ingen dør dagen før.»

Dagen etter hans død skulle statsadvokat Nisman ha lagt fram sine anklager mot president Fernández og utenriksminister Héctor Timerman for Straffelovskommisjonen i Deputertkammeret i Kongressen. Han anklaget dem for å ha inngått en avtale med Iran for å dekke over et bombe-angrep mot bygningen til et jødisk-argentinsk vennskapsforbund i 1994, hvor 85 mennesker ble drept. Angivelig skulle de iranske skyldige slippe unna, mot at Argentina, som var i energi-krise, skulle få bytte iransk olje mot argentinsk korn.

Det kan virke litt uryddig når opposisjonen innbyr en statsadvokat til å legge fram anklager mot landets president i Kongressen, i stedet for i en domstol. Men dette er altså Argentina.

Foreløpig er en data-tekniker ved statsadvokatens kontor siktet for ulovlig å ha lånt bort sin lovlige pistol til Nisman.

Nisman hadde i ti år, på oppdrag fra daværende president Néstor Kirchner, den avdøde ektemannen til Férnandez, forsøkt å oppklare bombe-angrepet i 1994. Til slutt anklaget han altså kona for å dekke over det.

Anklagene fra Nisman mot Fernández, med flere, er vage og ikke veldig håndfaste. Det medgir også jurister til avisa La Nación, som er i opposisjon og har offentliggjort dem. Men sånt demper ikke mistankene.

I Argentina blomstrer sammensvergelsene. Fernández mistenkte Sekretariatet for Etterretning (SI) for å stå bak anklagene fra Nisman og for å ha skrevet hans rapport, samt for mange andre forsøk på å undergrave henne. I desember avsatte hun hele ledelsen. Ei uke etter Nismans død opptrådte hun i alle kanalene i fjernsyn og radio og kunngjorde et lovforslag som skal oppløse SI, landets viktigste etterretningstjeneste, og erstatte den med en ny og omorganisert føderal etterretningstjeneste.

Først nørte president Fernánez opp under mistanker og tvil, av alle steder på Facebook, om endeliktet til Nisman. Hun skrev om «sjølmord eller ¿sjølmord?», med det doble spørsmålstegnet man har på spansk. Tre dager etterpå støttet hun hypotesen om mord:

«Sjølmordet (jeg er overbevist) var ikke et sjølmord. (...) De har brukt ham levende og deretter hadde de bruk for ham død. Det er trist og forferdelig.»

Presidenten, lederen for den utøvende makta, blander seg inn i et dødsfall som er under etterforskning. I tillegg anklager hun etterretningstjenesten, som hun er den øverste ansvarlige for, for å ha drept en statsadvokat - som var i ferd med å reise tiltale mot akkurat henne.

Presidentens stabssjef, Jorge Capitanich, sto nylig foran fjernsynskameraene og reiv i filler dagens utgave av avisa Clarín, Argentinas største avis, som er i opposisjon til Fernández. Han hevder anklagene og mistankene mot sin president er «en aktiv juridisk strategi fra kuppmakere», hvori opptatt denne «stille marsjen».

Men det er bare åtte måneder igjen til argentinerne skal velge ny president 25. oktober, og Cristina Fernández kan ikke stille til gjenvalg igjen. Kuppmakeri da?

Forvirrende, kanskje? Men man må kunne si: Dette er nesten ikke til å tro.