Argumentene for omskjæring er det beste argumentet mot

Skulle Norge bli det første landet i verden som setteraldersgrense på omskjæring, kan vi være stolte av å være et foregangsland for barns rettigheter.

VIL ALDERGRENSE JAGE JØDENE?: «Seinest ble argumentet om at jødene må forlate landet om man innfører aldergrense på omskjæring fremmet av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja», skriver kronikkforfatteren. I går møttes barneombudene i Norden for en uttalelse for aldergrense på omskjæring. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
VIL ALDERGRENSE JAGE JØDENE?: «Seinest ble argumentet om at jødene må forlate landet om man innfører aldergrense på omskjæring fremmet av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja», skriver kronikkforfatteren. I går møttes barneombudene i Norden for en uttalelse for aldergrense på omskjæring. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer
Debattinnlegg

Diskusjonen om rituell omskjæring av guttebarn blomstrer opp med jevne mellomrom, uten at det ser ut til at man kommer noe vei. En rekke faginstanser etterlyser en aldersgrense, slik at de berørte guttene selv kan bestemme om de ønsker en slik religiøs merking av kroppen. Etter å ha fulgt debatten en stund framstår det som klart at den beste grunnen til å være for en aldersgrense på dette inngrepet nettopp er en kritisk gjennomgang av argumentene mot.

Aldersgrense mot omskjæring innebærer et forbud mot jøder i Norge:

Et populært argument, særlig i religiøse kretser, er påstanden om at en aldersgrense på omskjæring kan sidestilles med å gjeninnføre jødeparagrafen. Seinest ble dette framstilt av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja, som frykter at norske jøder vil pakke sakene sine og dra fra landet dersom aldersgrense blir en realitet. Spesielt sammenlikningen med jødeparagrafen er det grunn til å reagere på. I vårt sekulære demokrati er det berettiget å vente at religiøse grupper, på lik linje med alle andre aktører i samfunnet, tilpasser seg de lover og regler som vedtas. En muslim som bor lengst nord i Norge har tilpassede regler for når han skal faste, og ventes ikke å avstå fra næring i mange døgn bare fordi sola ikke går ned. Et Jehovas Vitne som vil nekte sine barn livreddende blodoverføringer kan måtte tåle at legen, med loven i hånd, utfører sin gjerning. Det er ikke det sekulære samfunnets plass å fortelle verken jøder, muslimer, Jehovas vitner eller andre troende hvordan de skal innrette sine ritualer, men det er få som ønsker et samfunn der religiøse hensyn får trumfe de demokratiske lover og spilleregler. Hvordan ritualene tilpasses lovverket er en diskusjon som må tas internt i trossamfunnene, men at de må tilpasses, det har vi en rett til å forvente.

Aldersgrense bryter med religionsfriheten:

Nært beslektet er påstanden om at foreldrenes rett til å oppdra sine barn i sin egen religiøse tradisjon må veie tyngre enn barnets rett til kroppslig integritet. Det hevdes at dersom man nektes å omskjære sine spedbarn vil det innebære et brudd på foreldrenes religionsfrihet. Men ens egen frihet vil ofte ikke strekke seg lengre enn dit en annens frihet begynner. Dette er et godt og liberalt prinsipp som er grunnlag for mange av reglene vi tar for gitt. Spedbarn har selvsagt ikke en egen religiøs identitet, og en permanent religiøs bumerking av barn vil kunne stride mot barnets egen rett til tros- og livssynsfrihet. Igjen bør det minnes om at det ikke er et forbud mot omskjæring som egentlig diskuteres. Det er en aldersgrense som lar den aktuelle gutten selv være med på å bestemme hva som skal skje med egen kropp. Ønsker man, når man kan gi et informert samtykke, å være omskåret er det selvsagt ingenting som skal være til hinder for dette. Spesielt viktig blir dette når vi snakker om et irreversibelt inngrep som potensielt sett kan ha store konsekvenser. Det bryter ikke med religionsfriheten at man selv får velge når man vil utøve sin religion på sine kjønnsorganer.

Forbud vil tvinge omskjæring «under jorda»:

Det er mange som er mot rituell omskjæring, men som likevel ikke ønsker en aldersgrense. Disse etterlyser gjerne et holdningsarbeid blant dem som omskjærer sine barn. Et slikt holdningsarbeid er et viktig redskap, og foregår til en viss grad allerede, men står ikke som noen direkte motsetning til å innføre aldersgrense på inngrepet. Det finnes i dag motstand mot rituell omskjæring innenfor de religiøse retningene som driver med det, og en aldersgrense vil kunne gi viktig drahjelp til de som arbeider med problemstillingen innenfra. Samtidig sender det et tydelig budskap om at vi ønsker å prioritere barnas rettigheter. De flest religiøse har en interesse og et ønske om å innrette seg etter lovene i samfunnet de bor, og bør kunne respektere et krav om å gi sine barn en reell samtykkemulighet før de omskjæres.

Det er store helsemessige gevinster ved omskjæring:

På dette punktet er forskningen i beste fall delt. Noen studier viser at omskjæring kan ha en preventiv effekt mot seksuelt overførbare sykdommer som hiv, HPV og HSV-2. Andre studier viser andre resultater, og den britiske legeforeningen mener det er vanskelig å foreslå klare retningslinjer fordi det ikke foreligger «unambiguously clear and consistent medical data on the implications of the intervention.» Derfor må forskningen ses i lys av den aktuelle rettighetsavveiningen, og av de andre mulighetene for å forebygge de aktuelle sykdommene. I vårt tilfelle er det i all hovedsak snakk om seksuelt overførbare sykdommer. Da spedbarn ikke er seksuelt aktive vil en eventuell helsegevinst kunne innhentes når barnet oppnår medisinsk selvråderett. Samtidig er anbefalingene om omskjæring som et ledd i preventiv behandling av sykdom bare anbefalt i områder der for eksempel hiv er spesielt utbredt. Da en aldersgrense slik den blir diskutert ikke vil få virkning andre steder enn i Norge kan vel så mye oppnås gjennom seksualundervisning og riktig prevensjonsbruk som omskjæring.

Samtidig er det ingen kirurgiske inngrep som kan gjøres uten at det oppstår risiko for komplikasjoner. Rådet for legeetikk har skrevet en uttalelse til legeforeningen, der de peker på at selv med lokalbedøvelse vil inngrepet medføre smerte, og er forbundet med en risiko for medisinske komplikasjoner. I de aller mest ekstreme tilfellene har spedbarn dødd som følge av operasjonen, og seinest i fjor døde et barn i Oslo etter omskjæring på et legekontor. Med mangel på en klar medisinsk fordel, og en reell fare for komplikasjoner, er det rimelig å lande på at beslutningen om å la seg omskjære bør tas av den berørte selv, etter at han har blitt informert om både potensielle fordeler og risikoer.

Men det har pågått i alle år:

Helt til sist er det vanlig å trekke fram at omskjæring er en gammel skikk, at det utføres også på ikke-religiøse i for eksempel USA, og at ingen andre land i dag har en aldersgrense. Men en gammel skikk er ikke nødvendigvis en god skikk. Fysisk avstraffelse av barn har eksistert siden tidenes morgen (det er til og med anbefalt i visse religiøse tekster) og forbudet mot det er likevel ikke særlig kontroversielt. At mange gjør noe medfører selvsagt ikke at det er noe man bør gjøre, og skulle det virkelig bli slik at Norge ender opp som det første landet i verden som setter aldersgrense på omskjæring, ja da kan vi være stolte av å være et foregangsland for barns rettigheter!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.