DEBATT

Argumentene for omskjæring er det beste argumentet mot

Skulle Norge bli det første landet i verden som setteraldersgrense på omskjæring, kan vi være stolte av å være et foregangsland for barns rettigheter.

VIL ALDERGRENSE JAGE JØDENE?: «Seinest ble argumentet om at jødene må forlate landet om man innfører aldergrense på omskjæring fremmet av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja», skriver kronikkforfatteren. I går møttes barneombudene i Norden for en uttalelse for aldergrense på omskjæring. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
VIL ALDERGRENSE JAGE JØDENE?: «Seinest ble argumentet om at jødene må forlate landet om man innfører aldergrense på omskjæring fremmet av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja», skriver kronikkforfatteren. I går møttes barneombudene i Norden for en uttalelse for aldergrense på omskjæring. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Diskusjonen om rituell omskjæring av guttebarn blomstrer opp med jevne mellomrom, uten at det ser ut til at man kommer noe vei. En rekke faginstanser etterlyser en aldersgrense, slik at de berørte guttene selv kan bestemme om de ønsker en slik religiøs merking av kroppen. Etter å ha fulgt debatten en stund framstår det som klart at den beste grunnen til å være for en aldersgrense på dette inngrepet nettopp er en kritisk gjennomgang av argumentene mot.

Aldersgrense mot omskjæring innebærer et forbud mot jøder i Norge:

Et populært argument, særlig i religiøse kretser, er påstanden om at en aldersgrense på omskjæring kan sidestilles med å gjeninnføre jødeparagrafen. Seinest ble dette framstilt av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja, som frykter at norske jøder vil pakke sakene sine og dra fra landet dersom aldersgrense blir en realitet. Spesielt sammenlikningen med jødeparagrafen er det grunn til å reagere på. I vårt sekulære demokrati er det berettiget å vente at religiøse grupper, på lik linje med alle andre aktører i samfunnet, tilpasser seg de lover og regler som vedtas. En muslim som bor lengst nord i Norge har tilpassede regler for når han skal faste, og ventes ikke å avstå fra næring i mange døgn bare fordi sola ikke går ned. Et Jehovas Vitne som vil nekte sine barn livreddende blodoverføringer kan måtte tåle at legen, med loven i hånd, utfører sin gjerning. Det er ikke det sekulære samfunnets plass å fortelle verken jøder, muslimer, Jehovas vitner eller andre troende hvordan de skal innrette sine ritualer, men det er få som ønsker et samfunn der religiøse hensyn får trumfe de demokratiske lover og spilleregler. Hvordan ritualene tilpasses lovverket er en diskusjon som må tas internt i trossamfunnene, men at de må tilpasses, det har vi en rett til å forvente.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer