Diskusjonen om rituell omskjæring av guttebarn blomstrer opp med jevne mellomrom, uten at det ser ut til at man kommer noe vei. En rekke faginstanser etterlyser en aldersgrense, slik at de berørte guttene selv kan bestemme om de ønsker en slik religiøs merking av kroppen. Etter å ha fulgt debatten en stund framstår det som klart at den beste grunnen til å være for en aldersgrense på dette inngrepet nettopp er en kritisk gjennomgang av argumentene mot.

Aldersgrense mot omskjæring innebærer et forbud mot jøder i Norge:

Et populært argument, særlig i religiøse kretser, er påstanden om at en aldersgrense på omskjæring kan sidestilles med å gjeninnføre jødeparagrafen. Seinest ble dette framstilt av Venstres stortingsrepresentant Abid Raja, som frykter at norske jøder vil pakke sakene sine og dra fra landet dersom aldersgrense blir en realitet. Spesielt sammenlikningen med jødeparagrafen er det grunn til å reagere på. I vårt sekulære demokrati er det berettiget å vente at religiøse grupper, på lik linje med alle andre aktører i samfunnet, tilpasser seg de lover og regler som vedtas. En muslim som bor lengst nord i Norge har tilpassede regler for når han skal faste, og ventes ikke å avstå fra næring i mange døgn bare fordi sola ikke går ned. Et Jehovas Vitne som vil nekte sine barn livreddende blodoverføringer kan måtte tåle at legen, med loven i hånd, utfører sin gjerning. Det er ikke det sekulære samfunnets plass å fortelle verken jøder, muslimer, Jehovas vitner eller andre troende hvordan de skal innrette sine ritualer, men det er få som ønsker et samfunn der religiøse hensyn får trumfe de demokratiske lover og spilleregler. Hvordan ritualene tilpasses lovverket er en diskusjon som må tas internt i trossamfunnene, men at de må tilpasses, det har vi en rett til å forvente.