Argumentets selvmord

VELFERDSSTATEN: Kristian Meisingset hevder i kronikken «Demokratiets selvmord?» (19.12.) at vi må bygge ned offentlig sektor for å gjenreise lokale fellesskap. Men slike fellesskap har slett ikke blitt svekket i Norge og hans sannhetsvitne til forfallet, statsviteren Robert Putnam, mener selv at en aktiv stat er grunnen til den høye sosiale kapitalen i Skandinavia. Dermed angriper han et problem som ikke finnes med virkemidler som ikke virker med et sannhetsvitne som motsier artikkelens budskap. Det er altså snarere Meisingsets argument enn demokratiet som begår selvmord. Meisingset hevder at en sterk stat svekker lokalt engasjement. Han trekker fram Putnams tese om at den sosiale kapitalen, dvs. sosiale nettverk, mellommenneskelig tillit og sivilt engasjement, er synkende i USA. Dette svekker i følge Putnam evnen til samarbeid og demokratiets kvalitet.

LØSNINGEN ER i følge Meisingset å begrense velferdsstatens virkeområde. Da vil de lokale fellesskapene igjen blomstre. Videre må vi kvitte oss med den «perverterte likhetstrangen» som visstnok råder, som gjør at de gjennomsnittlige trekker de mer begavede ned i middelmådigheten. Selv om det aldri sies rett ut, er det tydelig at det siktes til Norge, med vår sterke tradisjon for sosial likhet og universelle, omfattende velferdsløsninger.Problemet med dette resonnementet er at det ikke har skjedd noen entydig svekkelse av den sosiale kapitalen i avanserte velferdsstater. Meisingset hevder at den samme negative utviklingen har funnet sted i en lang rekke land, blant dem Sverige. Men bildet er slett ikke så negativt (se f.eks. OECDs forskningsoversikt i «The well-being of nations» (2001)). Særlig er det vanskelig å påvise tilbakegang i Skandinavia. En rekke forskningsprosjekter (f.eks. World Values Survey) bekrefter at tillit og frivillighet har stått og står ualminnelig sterkt i Norge og Skandinavia. Min egen forskning på det norske foreningslivet viser at omfanget av engasjementet har vært stabilt lenge. Det største vekstområdet er nettopp lokalt orienterte lag som velforeninger o.l. Når Meisingset hevder at «(...) lokale arenaer for samhandling kan utraderes. Ting tyder på at utviklingen i dag går i denne retningen», er det for Norges del beviselig galt.

SOSIAL LIKHET og omfattende velferdsordninger er positivt, ikke negativt, forbundet med tillit og organisasjonsdeltakelse (unntaket er stater med lang tradisjon for totalitært styresett). Og man skal være svært fantasifull for å gi en overaktiv velferdsstat skylda for forfallet Putnam observerer i USA. Hva sier så Putnam selv om velferdsstatens rolle? Her er det heller ikke mye støtte å få: «Det har ofte blitt pekt på at veksten i velferdsstaten har svekket den sosiale kapitalen, ettersom det offentlige skal ha fortrengt individuell handling (...) For det meste støtter funnene i denne boka det motsatte syn; at velferdsstaten har bidratt til å bevare sosial kapital snarere enn å uthule den.» ( Democracy in Flux , 2002, 413-414). Putnam framhever videre at sosial likhet vedlikeholder sosial kapital, og at velferdsordninger har bidratt positivt i mange land.

MEISINGSETS «liberalkonservative» agenda er i beste fall irrelevant, fordi formålet er å få noe til å blomstre som aldri har visnet. I verste fall er den skadelig for den sosiale kapitalen. Det er greit å være konservativ og opptatt av ideologi, men det gir ikke fribillett til å synse løsrevet fra forskningsbasert kunnskap.