Århundets beste bøker

Graham Greene fikk aldri nobelprisen i litteratur, men han bør leses av den som vil være à jour med vårt århundres viktigste verker. Dagbladets bokredaksjon guider deg gjennom romaner, poesi, dokumentarverker, krim og dramatikk fra de siste hundre åra.

Århundrets bok - hva mener du?

Joseph Conrad: «Lord Jim» (1900)

Nyskapende, moderne fortelling over flere tidsplan. Dyp psykologisk innsikt i svik, skyld og verdighet.

Marcel Proust: «På sporet av den tapte tid» (1. bind 1913)

En 3000 sider lang beretning om forfatterens liv. Fabelaktige sansninger i en roman som også handler om romanens tilblivelse.

James Joyce: «Ulysses» (1922)
En dag og en kveld i Dublin 16. juni 1904. Grensesprengende. Totalt nyskapende. En litterær revolusjon.

Thomas Mann: «Trollfjellet» (1924)

Om Hans Castorps sju år lange liv på sanatoriet - det som skal bli et humanistisk akademi i Europa på vei mot undergangen.

Århundets beste bøker

Franz Kafka: «Prosessen» (1925)
Legendarisk mesterverk utgitt etter forfatterens død - mot hans vilje. Genialt om skyldfølelse og fremmedgjøring.

Alan Alexander Milne: «Ole Brumm» (1926)
Winnie-the-Pooh udødeliggjort på norsk ved Thorbjørn Egner. Barnebok som har gitt støtet til den ene filosofiske avhandlingen etter den andre i vår tid.

Virginia Woolf: «De dro til fyret» (1927)
Symboltung familieroman i tre deler, med innslag av dvelende «stream-of-consciousness»-teknikk.

Herman Hesse: «Steppeulven» 1927 Skarpsindig skildring av den splittede outsideren.

Mikhail Bulgakov: «Mesteren og Margarita» (posthumt 1965)
Fabulerende satire over livet og kunsten i 30-tallets Sovjet, der djevelen tar form av en sigarrøykende katt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Robert Musil: «Mannen uten egenskaper» (posthumt 1957)
Intellektuell og «vanskelig» roman påbegynt 1930, om jegets oppløsning i forskjellige sjelelige egenskaper. Nok en stor fornyer av århundrets litteratur.

Tom Kristensen: «Hærverk» (1930)
Undergangsroman fra 20-åras København. Alkoholisert selvportrett av «et liv som et knust speil».

Louis-Ferdinand Céline: «Reisen til nattens ende» (1932)
Bred, episk skildring av et menneskes opplevelser under første verdenskrig. Skrevet med en energi som fornyet det franske språk.

Karen Blixen: «Syv fantastiske fortellinger» (1934)
En bok som holder hva tittelen lover. Fabulerende beretninger, litterære mesterverk, fra mange land og fra mange tider.

Graham Greene: «Makten og æren» (1940)

Det gode mot det onde, verdslighet og fromhet i et katolsk perspektiv.Språket er suggestivt, klart og presist; psykologien rammende.

Albert Camus: «Den fremmede» (1942)
Filosofi og diktning, om menneskets opplevelse av fremmedfølelse og meningsløshet i en moderne verden. Camus' første roman, fikk stor innflytelse.

Norman Mailer: «De nakne og de døde» (1948)
Romanen om annen verdenskrig. I vekslende tidsbilder følger forfatteren en gruppe amerikanske soldater under kampene i Stillehavet.

Astrid Lindgren: «Pippi Langstrømpe» (1952)
Fortellerkunst med appell til alle oss med barnlig fantasi. Velsignet fri for moralisme. Kvinnefrigjøring så det holder.

J.R.R. Tolkien: «Ringenes herre» (1954- 1955)
Fantasysjangerens urkilde. Gjenoppdaget av hippiene på 60-tallet, og har siden vært en levende del av ungdomskulturen.

Joseph Heller: «Catch 22» (1961)
Svart humor om en flygerskvadron under andre verdenskrig. Hylende morsom klassiker om krigens absurditet.

Ernest Hemingway: Samlede noveller (1921- 38)
Finslepen språkkunst i nyskapende, effektiv fortellerstil. Enorm innflytelse.

Günter Grass: «Blikktrommen» (1959)
Debutroman og internasjonalt gjennombrudd. Om gutten med blikktrommen som nekter å vokse i protest mot en falsk og voldelig verden.

Gabriel Garcma Marquez: «Hundre års ensomhet» (1967)
Fabulerende, fantastisk - tragedie og komedie - hele den magiske realismen i mesterens egen utførelse.

Umberto Eco: «Rosens navn» (1980)
Forfatter og filosof lager intellektuell kriminallabyrint i middelalderkloster.Og stor romankunst blir verdenssuksess.

Thomas Bernhard: «Utslettelse» (1986)
Raseriets frådende fabulator refser sitt hjemland som en språklig kompressor.

Don DeLillo: «Underverdenen» (1990)
Med utgangspunkt i en berømt baseballkamp fra 1951, bretter forfatteren ut USAs nære fortid - over 832 sider.

Luigi Pirandello: «Seks personer søker en forfatter» (1921)

Nobelprisvinnerens forsøk på å oppheve skillet mellom sal og scene.

Berthold Brecht: «Tolvskillingsoperaen» (1928)

Antimusikal i gangsteromgivelser. Brecht briljerer med sin såkalte verfremdungseffekt.

Tennessee Williams: «En sporvogn til begjær» (1949)

Undergangsstemning i New Orleans: sinnssykdom, erotikk, grusomhet og fortvilelse.

Eugene Ionesco: «Den skallete sangerinnen» (1950)

Surrealisme i sceneformat fra absurdismens største teaterskikkelse.

Samuel Beckett: «Mens vi venter på Godot» (1953)

Helan og Halvan-versjonen av eksistensialismens problem. Meningløshet som humoristisk kammerspill.

Eugene O'Neill: «Lang dags ferd mot natt» (1956)

Fire mennesker som pines av egne feil, og ved det forstørres andres feil.

John Osborne: «Se deg om i vrede» (1956)

Kjøkkenbenk-realistisk og djevelsk rått fra en av Englands såkalte sinte unge menn.

Dario Fo: «Fire farser» (1958)

Gjennombruddet til den seinere nobelprisvinneren og improvisatoren som forener Karl og Groucho Marx.

Lars Norén: «Natten er dagens mor» (1982)

Dikteren som på samme måte som nordmannen Sverre Udnæs har gitt det borgerlige familiedramaet nye dimensjoner. Råskap i tradisjonen fra Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» og August Strindbergs «Dødsdansen».

Sam Shephard: «Fool For Love» (1983)

Drømmeaktig og effektivt, en rocka utgave av Tennessee Williams & Co.

Sigmund Freud: «Drømmetydning» (1900)

Drømmene tydes som fortrengte ønsker. Epokegjørende verk med stor innflytelse på et helt århundres litteratur og tenkning.

Albert Einstein: «Relativitetsteorien» (1905 og 1917)

Fysiske teorier som helt grunnleggende endret vårt verdensbilde.

Henry Miller: «Krepsens vendekrets» 1934

Selvbiografisk verk som ga nye dimensjoner til begrepet åpenhjertighet om menneskets seksualitet. Banebrytende og frigjørende.

Stefan Zweig: «Verden av i går» (1942)

Intens selvbiografi av et åndsmenneske som søkte humanismen, men fant kulturens undergang. Begikk selvmord sammen med sin hustru.

Truman Capote: «Med kaldt blod. En sannferdig beretning om et massemord og dets følger» (1965)

Rystende saklig skildring av en autentisk drapssak i Kansas i USA.

Harrison E. Salisbury: «De 900 dagene. Beleiringen av Leningrad» (1969)

Journalistisk mesterverk om byen og menneskene som utholdt krigshistoriens lengste og mest skjebnesvangre beleiring.

Hunter S. Thompson: «Frykt og avsky i Las Vegas» (1971)

Gonzo-journalistikkens grunnlegger og elleville utøver på sin første, store reportasjereise.

Thorkild Hansen: «Prosessen mot Hamsun» (1978)

Sensasjonelt om dikteren Knut Hamsun, Norge og nazismen. Et høydepunkt i dokumentarismen som litterær sjanger.

Claudio Magris: «Donau» (1986)

Et enestående, encyklopedisk verk, et essay like langt, buktende og omskiftelig som Donaus eget elveløp.

Harold Bloom: «Vestens litterære kanon - mesterverk i litteraturhistorien» (1995)

Litteraturprofessoren rangerer verneverdige klassikere. Shakespeare øverst. Velbegrunnet og omstridt verk som er vanskelig å komme utenom.

Agatha Christie: «Mordet på Roger Ackroyd» (1926)

Krimgåtedronningens første mesterverk.

Dashiell Hammett: «Malteserfalken» (1930)

Den hardkokte detektiven gjør sin entré i San Franciscos gater.

Georges Simenon: «M. Gallet, décéde» (1931)

Den første av over 80 romaner om politimannen Maigret.

John Dickson Carr: «Den hule mannen» (1935)

Det lukkede rom-gåtens konge briljerer i klaustrofobiske omgivelser.

Raymond Chandler: «The Long Goodbye» (1953)

Den poetiske melankoliker på sitt mest storfelte. Rangerer som en av USAs sterkeste skildrere av livets iboende ensomhet.

Patricia Highsmith: «Den talentfulle Mr. Ripley» (1955)

Strålende umoralsk svindelintrige fra en kriminell førstedame.

Maj Sjöwall og Per Wahlöö: «Roseanna» (1967)

Første bok om Martin Beck fra politiromanens nordiske fornyere.

Elmore Leonard: «Freaky Deaky» (1988)

En av de vittigste bøkene til stilfornyeren og den mørke humoristen som forente Hemingways språk med Buster Keatons crazykomikk.

James Ellroy: «The Black Dahlia» (1987)

Kraftkongen i moderne krim, som også skrev «L.A. Confidential». Slåss med James Lee Burke om plassen som Chandlers etterfølger.

Arturo Pérez-Reverte: «La Tabla de Flandes» (1990)

Spanjol som med postmoderne grep og finurlige intriger har skapt en egen historisk/labyrintisk sjanger.

T.S. Eliot: «Det øde landet» (1922)

Kompliserte dikt om følelses- og tankemessige motsetninger.

Ezra Pound: «Cantos» (1925)

Modernismens forgjenger. Det forgangne stilles i ironisk relasjon til nuet. Full av lærde og kryptiske antydninger, men med konkrete bilder.

Federico García Lorca: «Sigøynerballader» (1928)

Romantisk folklore, med dristig hallusinatorisk billedspråk.

Dylan Thomas: «Twenty-Five Poems» (1936)

Surrealistiske, rytmiske dikt om fødsel, sex og død.

Allen Ginsberg: «Howl and other Poems» (1956)

Poeten som ga stemme til etterkrigstidas ungdomsopprør og femtitallsgenerasjonens forakt for borgerlige verdier.

Pablo Neruda: «Canto General I» (1970)

Romantisk, episk-realistisk, noen ganger drømmeaktig surrealistisk, med en dynamisk, melodiøs rytme.

Sylvia Plath: «Brev hjem» (1975)

Utgitt posthumt. Om tilværelsens ytterste grense, pendler mellom dødslengsel og livsbesvergelse.

Tomas Tranströmer: «PS» (1980)

Suveren i sine visjoner om indre og ytre kulde.

Inger Christensen: «Alfabet» (1981)

Nyskapende og systembestemt poesi, med alfabetet som utgangspunkt.

Fernando Pessoa: «Uroens bok» (utgitt posthumt, norsk utg. 1997)

Mystisk og fantastisk portugisisk poet med mange stemmer.

Knut Hamsun: «Under Høststjernen» (1907)

Den aldrende Hamsun innfører vandreren i norsk litteratur.

Olaf Bull: «Metope» (1909)

Suveren fortolkning av tida, døden og kjærligheten.

Sigrid Undset: «Jenny» (1911)

Mangfoldig og fengslende roman om den sanne kjærlighetens kår.

Agnar Mykle: «Lasso rundt fru Luna» (1954)

Norsk utforskning av seksualitet og kjærlighet: «Kjærligheten er en ensom ting.»

Tarjei Vesaas: «Fuglane» (1957)

Vart og enkelt om det nære. Hovedpersonen, Tusten, ser verden på en sår og annerledes måte.

Aksel Sandemose: «Varulven» (1958)

Brutal og rå roman om mord og kjærlighet i et gripende trekantforhold.

Jens Bjørneboe: «Frihetens øyeblikk» (1966)

Bestialitetens historie, allegorisk og realistisk i europeisk format.

Dag Solstad: «Arild Asnes» (1971)

Omdiskutert, politisk utviklingsroman, hovedpersonen blir overbevist kommunist og selger Klassekampen.

Kjartan Fløgstad: «Dalen Portland» (1977)

Industriroman med karnevalske særtrekk.

Bergljot Hobæk Haff: «Skammen» (1996)

Metaroman i autoral stil. Familiekrønike med alle ingredienser. Forfatteren har blitt omtalt som litterær vagabond.

FINSLEPEN: Ernest Hemingways «Samlede noveller».