Århundrets stemmer

Konfirmasjon på søndag, i arbeid på mandag!

Det er ikke lenge siden dette var realitet for norsk ungdom. De fleste av oss, som ikke er avlet i overklassen, har minst en i familien som opplevde det. Og mange av dem hadde, lenge før de gikk for presten, tatt harde tak i gjeting, fjøsstell eller annet arbeid i en barsk hverdag. Noen måtte skofte skolen for å hjelpe til hjemme. Kanskje var det da det ble synlig for skolemyndighetene at «potetferien» ble innført, et begrep langt inn i 60-årene. Ungene fikk «høstferie» og dermed skolens velsignelse til å bidra i innhøstingen.

  • Men hvor mange av oss kjenner våre gamles historie? Hvor mange av de gamle vil dø med dette århundret, uten at vi fikk deres livsløp fortalt?
  • Men det finnes en gruppe som er like viktig å gripe, før hukommelsen svinner: Hverdagsmennesket som så framskittene komme, uten at de alltid selv fikk del i dem: utdanning, tekniske hjelpemidler, offentlig kommunikasjon. Mange ble på hjemstedet og levde et liv som liknet foreldrenes. Eller overklassen som fikk nyte godt av det meste, i hvert fall mennene.
  • Slik kunne hver kommune lage sin egen, nære historiebok, etter hvert tilgjengelig for hele lokalsamfunnet.

Skoler, forlag, lokale kulturstyrer og andre oppegående har nå en enestående sjanse til den virkelige tusenårsgaven til oss og våre etterkommere: En mulighet til å bli kjent med dette århundrets hverdag gjennom de gamles egne beretninger.

Og kunne vi gi de gamle, som omfattes av FNs eldreår, en større honnør enn å la dem selv, århundrets stemmer så å si, få slippe til?

Jeg har tidligere foreslått forlagene å invitere de eldste blant de beste forfatterne til å dokumentere sine liv i bokform. Det er ennå ikke for seint å få det utgitt rundt det nye årtusens begynnelse.

De har alle en historie som er viktig for oss å få med. Noen kan oppfordres til å skrive sjøl, andre står fremmede overfor penn eller PC som kommunikasjonsform.

De bør bli utfordringen for skoler som for kulturstyrer. Lærere kan inspirere elevene til å intervjue en gammel i familien, kulturkontorer må få midler til sende ut folk med båndopptaker for å ta opp historiene til bygdas eller byens eldste.

Tusenårsgaven framfornoen, spør man meg.