Århundrets vitner

Det er et dristig prosjekt Bengt Calmeyer, i nært samarbeid med tidligere landssviketterforsker Odd Nilsen, har lagt opp til i «Hundreårsromanen»: Historien om hvordan det moderne Norge er blitt til, fra sent i unionstiden til 1997.

Metoden er dokumentarisk, i den forstand at oppdiktede personer opplever og kommenterer historiske situasjoner. Om den «dokumentariske» roman, muligheter og fallgruber, er der etterhånden skrevet biblioteker. Den diskusjonen lar jeg ligge: I dette tilfellet er det overhodet ingen tvil om at forfatteren har valgt ståsted, legger tilrette og velger episoder som de diktede personene blir aktører i eller ofre for.

Leksikalt

La oss si det slik: Forfatteren gir først korte leksikalske fremstillinger av 13 forskjellige perioder. Den første med titelen «Vardøhus 1898». Det fortelles om etterforskningen av tre eventuelle ildspåsettelser i Vardø, en kriminalgåte, riktignok mot et bakteppe av russerfrykt, der en og annen politisk tanke via pomorhandelen finner vei. Mistanken knyttes til en av de få forsiktig radikale i miljøet.

Teknikken er den samme utover i boken: Unionsoppløsningen, svartebørshandel til fordel for Tyskland via Sverige under første verdenskrig, om en nybrottsmann i mellomkrigstiden, etterhånden knyttet til Bygdefolkets krisehjelp, med de følger det kunne få, om sosialister knyttet til Samfundsteateret og gryende illegal virksomhet, om 1940, industriinteresser og drømmen om et Administrasjonsråd som best mulig kan holde hjulene i gang, om rettssaken mot Henry Rinnan, om Nato-tilknytningen og beredskapslovene. Og så videre.

Småfolk

Hvor forfatterens hjerte ligger er aldri vanskelig å gjette seg til: Hos småfolk som har så lett for å bli ofre, og båret av en vedholdende skepsis til de hemmelighetsfulle makthaverne, en vilje til å komme bak den mer eller mindre offisielle historie. Med en formulering fra forlagets baksidetekst: En roman om den skjulte historien om hvordan det moderne Norge er blitt til.

Tendensen er klar og utvetydig, forfatteren ville ikke ha vært Bengt Calmeyer uten.

Romanen er stort tenkt og naturligvis avhengig av hvordan de 13 novelleaktige tekstene fungerer. Stort sett er de konsentrert om enkeltpersoner. Noen av dem dukker opp igjen med års mellomrom, i enkelte er en slags familiehistorie antydet: Slekt følger slekters gang, mer og mindre preget av tradisjoner og impulser fra generasjoner som gikk foran.

Calmeyer har store kunnskaper om forskjellige miljøer og tegner et bredt galleri av menneskeskjebner, gripende, avskyelige, aldri - nesten aldri - likegyldige.

Problemer

Jeg innrømmer at jeg får problemer med EF-debatten i 1972, knyttet til den aldrende Andreas K. Rohde, godseier med en drøm om å lage en kunstsamling av norsk mellomkrigsmaleri. Et Johs. Rian-bilde, som skulle være et clou på åpningsutstillingen forsvinner. Calmeyer får til fulle demonstrert sin innsikt i gallerienes verden og sine evner som kriminalforfatter. Men oppklaringen virker syltynn og uten stor relevans for EF-debatten.

Til gjengjeld faller jeg totalt for «teaterrotten» Sigrid Syvertsen, som blir offer for 80-årenes boligspekulanter. Og for den tenksomme, maurflittige nybrottsmannen Sigvart Dalen, som er så villig til å trekke ubehagelige konsekvenser.

«Hundreårsromanen» er neppe en bok uten plett og lyte - hvordan skulle den kunne ha blitt det? Den er sikkert ikke udiskutabel, til gjengjeld er den meget tankevekkende. Den tilhører uten videre den gruppen av høstens romaner jeg er takknemlig for å ha fått lese. Og dertil har forfatteren lovet to bind til.