- Ari Behn er ingen ekte dekadent

Litteraturprofessor Per Buvik mener Ari Behn ikke holder mål som forfatter, og at kjæresten til Märtha Louise er langt bedre til å opptre.

- Ari Behn er en dritdårlig forfatter. Som posør er han lite mer enn et symptom på vår samtid - og matcher følgelig vår kronprinsesse på en utmerket måte, hevder litteraturprofessor Per Buvik.

Hans nye bok, «Dekadanse», som kom ut denne uka, er en frydefull litteraturhistorisk odyssé fra antikken til Moss. I så urent farvann er det vanskelig å styre unna kongehuset.

Ekte dekadanse

- Selv om forfatteren av «Trist som faen» gir inntrykk av å føre et dekadent liv, må vi vokte oss vel for å sette likhetstegn mellom Behn og den virkelige dekadansen i siste halvdel av 1800-tallet, sier Buvik.

Han minner om at Baudelaire, Gautier og brødrene Concourt brøt med det bestående, etablerte samfunnet; og at diktsamlingen «Les Fleurs du mal» skapte et helt nytt syn på mennesket og språket - den unnfanget dermed moderniteten i poesien.

- Hvem er dagens dekadanseforfattere?

- Brett Easton Ellis («American Psycho»), Michel Houellebecq («De elementære bestanddeler») og Thure Erik Lund («Grøftetildragelsesmysteriet», «Om naturen»). Den som ikke ser den kritiske kraften i denne litteraturen, kan ikke lese. Dette er forfattere som går rett inn i vår tid. Deres kritikk av urbaniteten og sivilisasjonens forfall er radikal, og overgår i så måte et mesterverk som «Professor Andersens natt» av Dag Solstad.

Mot borgerskapet

- Din definisjon av dekadanse er tvetydig?

- 1800-tallets dekadansediktere var antiborgerlige og antifolkelige åndsaristokrater. De førte an i et eliteoppgjør mot borgerligheten, industrialismen og materialismen. De boret i sjeledypet og identifiserte seg med den avvikende psyke, det nervøse og sensible sinn - det som var patologi for borgerskapet og den etablerte psykiatrien. De offensive dekadansekunstnerne skrev aktivt i opposisjon mot dette forenklede menneskesynet, sier professor Per Buvik.