Ari Behns ørkenvandring

Lite sjokkerende om syndere i sommersol.

BOK: Ari Behn går i de gamle beatforfatternes fotspor gjennom Marokko og inn i Sahara. Som dem blir han sittende fast i dekadensen i Tanger. Omsider når han ørkenen, og der går han seg dessverre helt vill.

«Vi er kommet inn i et selskap jeg ikke trodde fantes på denne siden av verdenskrigen,» sier jeg-personen Andreas Aakerlied idet han trer inn i en mottakelse for eldre, europeiske overklassehomser første kvelden han har gått i land i Tanger. Omtrent det samme kan sies om hele romanprosjektet «Bakgård»; det har en umiskjennelig eim av en forgangen tid. Behn makter ikke å feie bort ørkenstøvet som nå ligger tykt og grått over det en gang så frigjorte miljøet på den andre siden av Gibraltarstredet.

Monument

Ære være Ari Behn for at han har villet reise et litterært monument over den amerikanske forfatteren Paul Bowles (1910- 1999) som dro rundt i Nord-Afrika med en grønn Jaguar og 50 slips i kofferten og som i 1947 debuterte med kultromanen «Med himmelen som tak». Han slo seg ned i Marokko som en slags fortropp for legender som Jack Kerouac og William S. Burroughs, seinere fulgt av vår egen Axel Jensen («Ikaros») og nå altså Ari Behn.

Beatgenerasjonen dyrket usømmeligheten på stigende rus den gang noe var usømmelig, ja til og med ulovlig. I dag avføder vissheten om at menn har sex med menn knapt et skuldertrekk. Kanskje er det derfor Ari Behns bok virker så avfeldig.

Klisjeer

Noen-og-tjue-årige Andreas skal reise med tog, båt, buss og kamel gjennom Sahara til kjæresten som jobber i Burkina Faso. Allerede på jernbanestasjonen i Madrid møter han Antonio Valderon, fyren som skal forfølge ham til Afrika, samtidig som vi lesere møter den første av Ari Behns uendelige rekke av homseklisjeer: Parfymert, i hvit dress, hvite sko og oppkneppet skjorte. Naturligvis klyper han vår venn i baken mens han sier, alvorlig og lavmælt: «Sahara er min bakgård.»

Andy, som han nå kaller seg, blir mistenkelig lett fanget opp av blekksprutarmene til Tangers utagerende eksilmiljø. Hele første del av boka er som et utstillingsvindu av manierte typer; altetende britiske overklassedamer som betvinger alderen med gin og blonde gutter, franske interiørarkitekter med adelige aner og en preferanse for blonde gutter, brutale amerikanere som går berserk med revolver i fylla og liker blonde gutter, sleipe kunstsamlere som liker blonde gutter osv. osv.

Klisjeene topper seg i et crescendo når Andy spør en rødmusset fyr i syringrønn silkedress om hva han egentlig driver med: «Jeg er korrespondent i The Independent,» svarer Maxwell. «Jeg skriver sjelden. Jeg har langt viktigere ting å bestille.»

Erkjennelse

Tom Wolfe ville muligens ha klart å male et morsomt portrett av dette sexfikserte miljøet, og Hunter S. Thompson kanskje et smånifst vrengebilde. Men Behn klarer ikke skremme en mus engang. Omtrent halvveis i boka har Andy ennå ikke latt seg forføre, da han til lesernes usigelige lettelse klarer å løsrive seg fra de drepende kjedelige repetisjonene av nakenlunsjer og orgier med marokkanske fattiggutter.

Nå får han endelig slept seg innover mot Sahara. Det må ei gruppe danske pakketurister og en flom i ørkenen (!) til før vår venn skal nærme seg noe som minner om en erkjennelse: «Nå er jeg en turist uten mål og mening, og det kan ikke fortsette. Det kjennes som jeg har lært noe nytt, og at det ikke er mye å skryte av.»

Tristere er det at Ari Behn, som i novelledebuten «Trist som faen» demonstrerte et uvanlig talent både for språk og komposisjon, i tillegg til typeklisjeene skjemmes teksten med språklige klisjeer av typen «pisspreik», gjentatte ganger i replikkvekslingene.

Det er åpenbart at Behn har villet mye med denne andre boka, som i rettferdighetens navn ikke er blitt til under de roligste omstendigheter. Kanskje har han nå gjort unna sin hommage til de bråkjekke forbildene, slik at han neste gang kan sprenge egne grenser?