Ari og Per skraper i overflaten

Verdensproblemer danner kanskje bakgrunn for denne programserien — men løst, det blir de ikke.

TO PÅ TUR: Ari Behn (t.v.) og Per Heimly reiser på ny rundt i verden. I midten Mostars stupemester Lorens Listo. Foto: TVNorge
TO PÅ TUR: Ari Behn (t.v.) og Per Heimly reiser på ny rundt i verden. I midten Mostars stupemester Lorens Listo. Foto: TVNorgeVis mer

TV: For to år siden gjorde Ari Behn og Per Heimly suksess i NRKs gullrekke med «Ari og Per», som ble belønnet med Gullrute for beste underholdningsprogram.

Nå har de to levemennene tatt med seg panamahattene sine og gått til TVNorge, denne gangen med et litt mer breialt ambisjonsnivå: Å løse verdens problemer.

Introen gjør det imidlertid klart at dét skal skje med glimt i øyet; som i en heftig engasjert, men middels informert nachspieldiskusjon mellom to gode venner.

Etnisk splittet
Som sist har vi å gjøre med en tiltalende, uformell hybrid mellom reiseprogram og samfunnsdokumentar.

Første episode tar oss til Mostar i Bosnia-Hercegovina, der bosniske, serbiske og kroatiske innbyggere fortsatt er splittet, og krigens ettervirkninger merkes hver dag. Men den årlige stupekonkurransen fra Mostars 26 meter høye, gjenoppbygde bro er en samlende begivenhet, som vi følger gjennom den lokale stupemesteren.

Opplevelser
Reportasjeformen, med et kamera som taust følger reisekameratene i bilen og gjennom gatene, er programmets sterkeste kort. Sammen med Heimlys stemningsfulle stillfotografier understreker det følelsen av å oppleve det hele sammen med dem.

Det gjenspeiles også i programledernes spontanitet og nysgjerrighet i samtale med menneskene de møter.

Baksiden av denne «menigmann-tilnærmingen» er at den ikke gjør det lett for seeren å bli særlig mye klokere. Våre øyne og ører på stedet vet jo ikke mer enn oss, og klarer ikke alltid å stille de oppfølgingsspørsmålene som kunne tatt oss lenger under overflaten. Javisst er det interessant at nesten ingen vil snakke om konfliktene, men hvorfor?

Hodebunnskløing
Man skal også ha en ganske høy toleranse for pompøs, litterær fortellerstemme for ikke å reagere på Behns bidrag her.

Og når herremennene nå en gang faktisk har påberopt seg å skulle løse «noen av de mest kompliserte problemene vi kjenner til», må man jo stille spørsmålet: Gjør de det? Svaret er nei, og det er knapt så de forsøker. Tvert imot føles samtalene, både dem imellom og med intervjuobjekter, mest som verbal hodebunnskløing.

Om premisset var annerledes, hadde det ikke trengt å være så mye galt i det. Men det løser ingen verdensproblemer.