NYE PLANER: Kulturminister Thorhild Widvey har nye planer for kulturrådet og rådsleder Yngve Slettholm. Foto: Mimsy Møller / Samfoto
NYE PLANER: Kulturminister Thorhild Widvey har nye planer for kulturrådet og rådsleder Yngve Slettholm. Foto: Mimsy Møller / SamfotoVis mer

Å bli sparket oppover

Kulturrådet skal strippes for reel makt, og bli «strategisk». En oppskrift på et supperåd.

Kommentar

Hva er egentlig Kulturrådet, og hvordan fungerer det? Selv ikke stortingspolitikere kjenner svaret på dette. Det viser Alfred Fidjestøl i den nye, overraskende og underholdende boka «Eit eige rom», skrevet i anledning rådets 50-årsjubileum.

Å skrive organisasjonshistorie kan ha preg av pliktløp, etter moralen: «Vi (oppdragsgiver) må jo ha ei bok om dette». Denne utgivelsen er blitt alt annet. Den tar et oppgjør med sløve og kunnskapsløse politikere, like mye som med ettergivende og konfliktskye direktører og rådsledere i Kulturrådet. Ikke minst gir den Kulturrådet en etterlengtet historie, som den ser ut til å ha manglet. Som Fidjestøl selv skriver:

«Norsk kulturråd er ein institusjon utan historie, det er ein mann utan minne, som kven som helst kan prøve å lure til å tru kva som helst om eigen barndom.»

Manglende selvbevissthet har gjort rådet sårbart. Derfor er denne boka et innsiktsfullt bidrag til en brennaktuell debatt om Kulturrådets framtid, der Fidjestøl langt på vei gir sin anbefaling.

Det er mye som står på spill. Rådet fordeler blant annet hele potten i kulturfondet, som nå er på 765 millioner kroner og er livsviktige midler for nær sagt hele kulturfeltet: litteratur, billedkunst, musikk, scenekunst og kulturvern. Ideen om å ha et råd bestående av ti personer som styrer denne pengestrømmen, er nesten utrolig. Kampen om hvordan dette kollegiet skal jobbe, har også vært intens.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom sin historie har det vært en dragkamp om hva rådet skal være. Et strategisk organ som er med på å peke ut veien videre for norsk kulturliv, som skal «tenke høyt», eller et mer reindyrket forvaltningsorgan for fordeling av offentlige midler, underlagt Kulturdepartementet og politisk styrt.

Boka minner om at hele ideen med Kulturrådet var å etablere nettopp «eit eige rom» der avgjørelser om hvilke prosjekter og satsinger som skulle få støtte fra staten, ble overført til kunstfaglige eksperter. Med politikere på armlengdes avstand, fordi det er en mengde prioriteringer og kontroversielle valg som politikere vil ha vanskeligheter med å ta.

Fidjestøl konkluderer befriende logisk: at det viktigste Kulturrådet gjør, og som faktisk er Kulturrådet, er de «daglige» beslutningene om tilskudd hit og dit. I smått og i stort, slik de har gjort i 50 år.

Denne oppgaven vil kulturminister Thorhild Widvey nå delegere ut av rådet, og dermed tømme det for reel makt. Nå er rådsmedlemmene ledere for fagutvalgene som fordeler tilskudd, men Widvey vil over til en styremodell der rådet bare gir retningslinjer og kontrollerer. Hands off, ikke hands on, som jeg har skrevet på denne plassen tidligere. Tanken er at rådet skal bli mer «strategisk». Men hvilke strategier skal de pønske ut, og hvem bryr seg med å lytte?

Kulturrådsloven fra 2013 lovfestet armlengdes avstand-prinsippet, men Stortinget har allerede (!) brutt loven ved å overstyre Kulturrådet - uten nevneverdige protester fra rådet selv. Det viser at troen på dette organet som en sterk og ubøyelig stemme i kulturdebatten dessverre mangler rot i virkeligheten. Makten ligger i den uavhengige pengefordelingen, ikke i høyttenkningen. Å reindyrke et strategisk kulturråd er oppskriften på hvordan lage et supperåd.

Forslaget til lovending skal opp for Stortinget. Det er bare å håpe at de som skal avgjøre saken leser boka til Fidjestøl.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook