Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Å bry seg passe mye

Jeg er ikke syk. Jeg er bare redd for ungene mine.

ANGST: Folk i nærmiljøet har lett dag og natt etter savnede Sigrid Giskegjerde Schjetne (16). For artikkelforfatter Lilian Rognstad har følelsene vendt seg innover. Når blir frykten sykelig, spør hun.


Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
ANGST: Folk i nærmiljøet har lett dag og natt etter savnede Sigrid Giskegjerde Schjetne (16). For artikkelforfatter Lilian Rognstad har følelsene vendt seg innover. Når blir frykten sykelig, spør hun. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix Vis mer

Det siste året har vært et rart år. Jeg føler meg eldre, både inni og utenpå. Definitivt mer skvetten, og angsten har grepet tak i brystet mitt. Jeg sover lett, og våkner lett. Siden jeg vurderer meg selv som et relativt oppegående og tenkende menneske, har jeg grublet mye over disse endringene. Og jeg tror jeg har funnet svaret.

22. juli i fjor fikk vi alle oppleve det verst tenkelige marerittet. Jeg var på ferie i Danmark, med mann og to tenåringsbarn, og en vennefamilie. Det var siste dagen av ferien, og vi gledet oss litt til turen hjemover. Så stoppet alt opp. Da de første meldingene kom om bomben i regjeringskvartalet, trodde vi som alle andre at det var en muslimsk terrorist som skulle ramme politikerne våre. Det var grusomt nok i seg selv, men da det tikket inn nyheter om skyting på Utøya, ble det helt uvirkelig.

Vi slet med balansen mellom å ville vite alt som skjedde fra sekund til sekund, og skjerme ungene. Den siste natten ble vanskelig, og med ett var ferieopplevelsene den sommeren helt uviktige. Nå skulle vi kjøre de tunge milene hjem til Norge - et land som aldri skulle bli det samme igjen.

Naturlig nok sorgen har og sjokket kommet mer på avstand. Hverdagen har innhentet oss. Så kommer forsvinningen av den 16 år gamle jenta på Skullerud. Det er som å helle bensin på bålet. Et bål som allerede hadde varme glør, og som forer angsten med energi.

Jeg leste kort tid etter 22. juli at man måtte oppsøke hjelp dersom man fremdeles opplevde sorg seks til åtte uker etter hendelsen. Det var myntet på de som ikke var direkte berørt. Dette har jeg tenkt en del på, siden jeg antakelig er en av de som burde ha oppsøkt hjelp.

Som mor til to tenåringsbarn, føler jeg meg mer sårbar. Jeg er blitt mer redd, mer streng og samtidig mer snill. Jeg har venner og bekjente med barn i akkurat samme alder, men som tilsynelatende ikke har den samme sårbarheten jeg opplever. De klarer noe jeg ikke klarer. De klarer å bry seg passe nok.

Det jeg egentlig vil, er å rope så høyt jeg kan: «Jeg er redd!» Men i stedet vendes angsten innover, og jeg blir raskt en eldre dame som sover litt dårligere om nettene. Jeg har vanskelig for å tro at jeg er alene. Det må da være andre, helt vanlige folk, som ikke er direkte berørt, men som merker at noe er forandret?

Eller kanskje er jeg en av de som skulle ha gått til doktor?n, men som ikke har gjort det. For jeg er jo ikke syk. Jeg er bare redd for ungene mine.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media