GLEMME: Skolemassakren i Newtown minnet oss om noe vi var i ferd med å glemme. Det er som om portrettbildene av de tjue barneansiktene glir sammen med minnet om ansiktene til de norske tenåringene. Illustrasjon: Flu Hartberg
GLEMME: Skolemassakren i Newtown minnet oss om noe vi var i ferd med å glemme. Det er som om portrettbildene av de tjue barneansiktene glir sammen med minnet om ansiktene til de norske tenåringene. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Å drepe et barn

Hvordan er det mulig å se et barn inn i øynene og så ta livet av det?

«Hvorfor drepte han barna?», spurte P.O. Enquist. Vi var i Göteborg, og jeg skulle snakke om 22. juli, eller «Utöya», som svenskene konsekvent omtalte det som. «Hva var det som fikk ham til å gå etter yngelen, etterkommerne, til dem han ville ramme?».

Resten av panelet, den danske, finske og islandske forfatteren, snudde seg mot meg og så ut som om de trodde - på ramme alvor - at jeg skulle kunne gi et utfyllende svar. Jeg fortalte dem, og de svenske tilhørerne, hva Breivik selv hadde sagt i retten. At det var dette som var det største politiske målet som fantes akkurat da. At det like gjerne kunne ha vært journalistenes konferanse tidligere på året, dersom bomben hadde blitt ferdig tidligere. At det, sånn sett, var tilfeldig at det var så unge mennesker som ble drept og at Breivik selv mente at det, rent «propagandamessig» sett, ville være uheldig om han drepte for unge mennesker. Ikke fordi han anså det som moralsk galt i seg selv, men ut fra en erkjennelse av at potensielle tilhengere og støttespillere ville finne en slik hendelse frastøtende. Derfor, fortalte jeg, var han også opptatt av å fortelle om det ene barnet han skånet på øya. Samtidig som han insisterte på å omtale en fjorten år gammel gutt, et av de få ofrene han faktisk husket, som «den unge mannen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verken P.O. Enquist eller de andre i panelet var fornøyde med svaret mitt. Det slo meg selv også, mens jeg snakket, at den norske debatten har vært så opptatt av å diskutere tilregnelighet, forholdet mellom jussens, psykiatriens og den folkelige forståelsen av galskap, at vi ikke hadde kommet til filosofenes og dikternes spørsmål ennå. «Vil Utøya endre litteraturen», hadde moderatoren spurt, tidlig i samtalen. Den islandske forfatteren mente det var åpenbart at en så rystende hendelse ville bli et omdreiningspunkt for nordiske forfattere i tiden fremover. «Vi strever fortsatt med å forstå hva som har skjedd», sa jeg unnskyldende. «Vi har mer enn nok med å forstå virkeligheten. Det er altfor tidlig for oss å dikte om dette».

Denne samtalen fant sted tidlig i høst, eller helt på tampen av sensommeren. Før høringene i Stortinget. Før høstens bøker. Og før skolemassakren i Newtown minnet oss om noe vi var i ferd med å glemme. Det er som om portrettbildene av de tjue barneansiktene glir sammen med minnet om ansiktene til de norske tenåringene. For noen måneder siden kunne jeg navnet på alle, jeg husket hvem som ble funnet hvor, hvem som hadde vært sammen med hvem. Mens jeg satt i retten ble det en måte å håndtere uhyrligheten på. Jeg konsentrerte meg om å huske navn, ansikter, hjemsteder. Hvis jeg mistet konsentrasjonen begynte hodet å lage sine egne bilder av det vi fikk høre under obduksjonsrapportene, vitnebeskrivelsene og gjerningsmannens egen forklaring. Og først nå, mens jeg satt og så på bildene av seks og syvåringer med store, runde øyne, ble jeg klar over at jeg har sluttet å tenke på dem. Det er som et minne fra en film jeg så for mange år siden. Det hender jeg støter på etterlatte, mennesker jeg ofte så i retten. Jeg lurer alltid på om jeg skal hilse på dem eller om det virker påtrengende, litt som om jeg innbiller meg at vi har noe felles, liksom.

Hvis folk snakker om 22. juli nå for tiden, er det som oftest i diskusjoner om «politisk ansvar», om håndteringen før, under og etter terroraksjonen, og om noen flere burde ha gått av. Jeg har meldt meg av den debatten. Jeg ser ingen lindring i, eller nødvendighet av, at flere enn de som allerede har gått av skal miste jobben, jeg har ikke noe ønske om at flere «ansvarlige» skal måtte svi. Det grunnleggende spørsmålet jeg sitter igjen med, som massakren i USA vekket opp igjen, er på mange måter det samme som det har vært helt fra begynnelsen av: Hvordan er det mulig å drepe et barn som man ser inn i øynene?

Der vi i fjor var lammet av sjokk og sorg, har dette vært prosessenes år. Rettssaken. Gjørv-kommisjonen. Høringene i Stortinget. Det har vært tid for å felle dom over gjerningsmannen, systemet og landets ledere. Kanskje begynner vi å berede grunnen til å svare på de andre spørsmålene. De som ikke er mulige å svare på, men som likevel må sirkles inn. Breivik har stått på kloss hold og skutt tenåringer i ansiktet, i munnen, gjennom hendene de har forsøkt å beskytte seg med. For meg er det dette punktet jeg stadig kommer tilbake til, som er umulig for meg å forstå. Etter hvert har jeg lest om det så mange ganger at det nesten har sluttet å gi mening, og hvis jeg prøver å gå inn der - i det punktet hvor levende mennesker slutter å puste - så kommer jeg til kort. Det forblir ubegripelig for meg, at man kan være menneske i verden og være så uberørt av andre menneskers lyder, lukt, puls og varme.

«Hvorfor drepte han barna?», spurte den svenske dikteren. Det var det spørsmålet han ville ha svar på. For representantene fra de andre nordiske landene og for de overraskende mange tilhørerne - som har sine traumer med Olof Palme og Anna Lindh tydelig i bevisstheten - var det åpenbart at dette var politisk motivert terror, at gjerningsmannen var målbevisst og tilregnelig, og det fremsto som absurd for dem at landets nest største avis hadde krevd statsministerens avgang som følge av terroren. For dem fremsto de tingene vi har vært opptatt av i tiden etter den 22. juli som sidespor. «Det er som om dere tror dere vil falle til ro, hvis dere bare finner ut hva som skjedde, hvor og til hvilket klokkeslett», sa den danske forfatteren etterpå. Jeg tror hun mente å si at vi forveksler klokhet med kunnskap, at vi snakket om systemer for å slippe å snakke om mennesker og, ikke minst, at det året vi har lagt bak oss nå fortsatt bare er begynnelsen på bearbeidelsen.

Cathrine Sandnes er lørdagsspaltist i Dagbladet. Foto: Erik Berglund
Cathrine Sandnes er lørdagsspaltist i Dagbladet. Foto: Erik Berglund Vis mer