UBEHAGELIGE MINNER: «Vals med Bashir» vant blant annet Golden Globe for beste utenlandske film. «Ari Folmans opplevelser i inngikk lenge i et kollektivt minne, en kollektiv fornektelse — først da han stilte spørsmål, fikk han en annen virkelighet presentert. Det var ikke særlig behagelig,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Arthaus
UBEHAGELIGE MINNER: «Vals med Bashir» vant blant annet Golden Globe for beste utenlandske film. «Ari Folmans opplevelser i inngikk lenge i et kollektivt minne, en kollektiv fornektelse — først da han stilte spørsmål, fikk han en annen virkelighet presentert. Det var ikke særlig behagelig,» skriver kronikkforfatteren. Foto: ArthausVis mer

Å fritas for skylden

Visse forkastelige handlinger blir tillatt innenfor de rette, retoriske rammene.

I minnet ligger han i havet ved en øde strand, mens lysbluss daler ned over byen bak den. Det er 1982, det er krig i Libanon, han er israelsk soldat. I ettertid får han og verden vite at det samme natt pågår en massakre av palestinere i flyktningleirene Shatila og Sabra, men han deltar ikke der, han er bare i nærheten, på stranda. Det er til å leve med.

25 år seinere innser filmregissør Ari Folman at det han tror han husker, kanskje ikke er tilstrekkelig. På jakt etter sannheten, oppsøker han i «Vals med Bashir» fra 2008, flere av sine medsoldater for å kartlegge dagene rundt massakren. Nesten alle husker det samme: Ingenting. De var der, de var i krigen, men det grusomste tok de ikke del i. Eller?

Det viser seg at dette skulle vært det egentlige minnet: Lysblussene var Folman og medsoldatene selv med å sende ut for å lette arbeidet da kristne falangiststyrker massakrerte tusenvis av mennesker i leirene. Folman er en udømt krigsforbryter, en medvirkende til folkemord. Minnet han i så mange år har forholdt seg til, stemmer ikke med det han oppfattet som virkelig, det han har fortalt seg selv og andre: Virkeligheten stemmer ikke med språket.

Hva dette har med oss å gjøre? Alt.

Den svenske journalisten Katarina Wennstam intervjuer flere voldtektsdømte og ofre i reportasjebøkene «Flickan och skulden» og «En riktig våldtäktsmann», som kom ut løpet av 00-tallet. Wennstam skildrer voldtekter som skjer i leiligheter, på fester, i lystige sommernetter. Flere av ofrene for grove gruppevoldtekter får stempelet «hore» på seg i etterkant, for guttene, disse kjekke, unge svenske guttene med rike følelsesliv, fotballkarrierer og store vennegjenger, kan vel ikke gjøre noe sånt? Ordet «voldtektsmann» passer ikke dem.

Hvordan kan det bli sånn? Hvordan kan disse guttene aktivt tre inn i et ord som beskriver en forbrytelse, uten å egentlig skjønne det selv? Fordi alt lå til rette? Fordi det liknet en situasjon der jenta ville? Tilhører du kanskje dem som vil argumentere for at det å ha sex med en halvnaken, sovende jente, som tidligere på kvelden klinte med deg mellom tequilashotsene, er noe jenta bør regne med?

SPRÅKLIG MAKT: Da jeg begynte å skrive, forsto jeg hva slags maktforhold som er etablert gjennom språket, skriver Tina Åmodt (bildet). Foto: Siv Johanne Seglem
SPRÅKLIG MAKT: Da jeg begynte å skrive, forsto jeg hva slags maktforhold som er etablert gjennom språket, skriver Tina Åmodt (bildet). Foto: Siv Johanne Seglem Vis mer

Hele livet har jeg hørt argumenter som: Kvinner og menn er radikalt ulike. Vi har ingen skyld. Det var nødvendig å gå til krig. Ekteskapet er bare for mann og kvinne. Homofile kan ikke oppdra barn. Det er best å hjelpe folk der de er.

Det ville vært komfortabelt for meg å akseptere dem.

Å vokse opp på 00-tallet innebærer for min del at det langsomt gikk opp for meg at jeg lever i en språklig virkelighet som insisterer på å representere sannheten. Da jeg begynte å skrive, forsto jeg hva slags maktforhold som er etablert gjennom språket. At det krever generasjoner, et kontinuerlig arbeid å gjennomskue det.

Man stille spørsmål. Alt få problematiseres og diskuteres. Man være villig til å granske - og videreutvikle- sin kultur. Det er menneskelig.

Festvoldtekter og massakrering av flyktninger. Hvordan dette hører sammen? Jeg kan ikke slutte å tenke på det, hva avstand mellom språk og handling kan få mennesker til å gjøre. Hvordan man kan forkle handlinger i ord som frir dem fra skyld. Jeg tenker selvsagt på terrorisme. Krig mot terrorisme. Pedofile som forgriper seg mot barn, og peker unnskyldende på barnets seksualitet. Jeg tenker også på tusenvis av norske menn som truer sine ektefeller «til deres eget beste». Staten som tvangsutsender barn som har vokst opp i Norge, fordi byråkratiet sier at det er riktig.

Visse forkastelige handlinger blir tillatt innenfor de rette, retoriske rammene.

Tidligere i vinter møtte jeg en kvinne da jeg gjorde research til en skjønnlitterær tekst. Vi drakk kaffe og pratet om livet, hvordan arbeid påvirker det. I perioder jobber kvinnen som prostituert. - Men hore er ikke noe man er, sa hun: - Hore er noe man gjør. Jeg var enig. Men da jeg spurte om hun tror prostitusjon noensinne vil forsvinne, sa hun, ikke overraskende, nei: - Menn vil alltid kjøpe, og kvinner vil alltid trenge penger.

Dette utsagnet peker mot et velbrukt uttrykk blant det norske folk: Det er naturlig, sier man. Det har alltid vært sånn, sier man. Disse argumentene kan målbinde enhver lovende diskusjon. Vel, det er en gang for alle på tide å gjøre opprør mot denne konsensusen. Som historieprofessor Yvonne Hirdmann sier i den glitrende radioserien «Heliga familjen» som ble sendt på svensk P1 somrene 2008 og 2009:

«Bare fordi noe er naturlig, betyr det ikke at det er bra. Da kan man si det er naturlig for mennesker å slå hverandre i hjel. Ja, men det vil ikke vi. Vi liker ikke den formen for natur. Det naturlige for mennesker ligger i at vi ikke er naturlige, men at vi er kultur. Vi er våre tanker, vår bevissthet. Uten vår bevissthet om hvordan verden rundt oss er, er vi ingenting.»

Sexkjøpsloven (2009) er et steg i riktig retning. For vi skal på sikt etablere at kvinner og menn er likeverdige mennesker. Jeg - og mange med meg - ønsker et samfunn der mennesket aldri skal bli så økonomisk presset at å selge sex blir enkleste løsningen. Der ingen menn vurderer å kjøpe sex som et substitutt for eventuelle andre problemer, eller får høre at de er tikkende bomber som iblant trenger å få seg et ligg for å hindres i å voldta.

Så hva så vi ikke alvorlighetsgraden av på 00- tallet? Hva gjennomskuet vi ikke? Om samfunnet utvikler seg i den retningen jeg håper, tror jeg mange kommer til å skamme seg over holdningene de hadde til voldtektsofre. Jeg tror en del kommer til å stille seg uforstående til måten de tenkte på prostitusjon. Jeg tror svært mange kommer til å få vondt i magen av å konstatere tallet på asylsøkende mennesker som ble sendt tilbake til tortur, forfølgelse og død.

Ari Folmans opplevelser i «Vals med Bashir» inngikk lenge i et kollektivt minne, en kollektiv fornektelse - først da han stilte spørsmål, fikk han en annen virkelighet presentert. Det var ikke særlig behagelig. Ingenting er så enkelt og unyansert som vi sier at det er. Alternative virkeligheter ligger lag på lag. Jeg skriver for å kartlegge noen av dem.

I enhver framtid kommer det reflekterte mennesket - som Ari Folman - til å se tilbake og si: Tenk at vi lot det pågå, fordi det ikke rammet oss direkte. Vi hadde ikke begrep om hva vi medvirket til.