TIL FENGSLINGSMØTE:  Fangetransporten med terrorsiktede Anders Behring Breivik ankommer Oslo tinghus til fenglingsmøtet mandag. Bevæpnet politi holder vakt ved innkjøringen.
Foto: Erik Johansen / Scanpix
TIL FENGSLINGSMØTE: Fangetransporten med terrorsiktede Anders Behring Breivik ankommer Oslo tinghus til fenglingsmøtet mandag. Bevæpnet politi holder vakt ved innkjøringen. Foto: Erik Johansen / ScanpixVis mer

Å hevne en morder

Anders Behring Breivik har vedgått mord som sprenger alle kjente grenser. Kan rettsstaten håndtere det?

MANGE MENER DEN liberale rettsstaten er et sted for myke og behagelige kompromisser der politiske skreddere er travelt opptatt med å sy nye silkeputer under armene på avvikere, overgripere og andre lovbrytere. Kritikerne mangler blikk for at forsøkene på å forene rasjonalitet og humanisme er et krevende og risikofylt prosjekt. Ideen om at de fleste (men ikke alle) kan rehabiliteres og bli verdifulle medlemmer av samfunnet, vil alltid gå på nederlag som også rammer nye ofre. Det hender at voldtektsmenn på permisjon begår nye overgrep. Og at drapsmenn på frifot tar nye liv. Hver gang det skjer utfordres vår rettsfølelse og vår rettferdighetsfølelse. Hvorfor skal det finnes noen nåde eller noen framtid for folk som ikke fortjener noen av delene? For ikke å snakke om den politiske massemorderen som har bodd blant oss. Kan det finnes rettferdighet i blodsporene han skapte? Dette er spørsmål som krever svar.

HEVNEN ER DEN moderne straffens far. Tusen år etter at vi kastet hevnen ut av rettshåndhevelsen, er den på vei tilbake. Nå under et nytt navn og kamuflert som et naturprinsipp: Retribusjon, dvs. en gjengjeldelse som er akseptabel for offeret, etterkommerne eller de pårørende. Dette reflekteres i økende grad i lovgivningen (kontinuerlig heving av straffenivåene), i straffeprosessen (eksplosiv bruk av bistandsadvokater) og i statushevingen av den folkelige, men umålbare, rettsfølelsen. Rettshåndhevingen blir hardere og mer individualisert. Rettferdig sinne mer akseptert. Det blir mer utydelig at en straffesak først og fremst er samfunnets oppgjør med lovbryteren. Til sammen skaper dette et politisk landskap hvor symbolpolitikk trumfer all erfaring og rasjonalitet. Det blir viktigere å ruste opp politiet med flere stillinger, våpen og fullmakter enn å kontrollere at flere lovbrudd blir oppklart. Selv om knapt noe er mer effektivt i bekjempelsen av kriminalitet enn den daglige, seige og svakt meritterende politiinnsatsen. Det er liten interesse for at forskning viser at høyere straffer har liten eller ingen betydning for kriminalitetens utbredelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAMTIDIG ER DET bortimot total politisk taushet om kriminalomsorgens resultater. I dag kommer hver annen innsatt tilbake til anstaltene. Den andre halvparten holder seg på riktig side av loven etter å ha vært bak lås og slå. En økning i antall personer som legger soning bak seg, og som blir tatt inn i fellesskapet igjen, er antakelig mer lønnsomt for Norge enn oljeboring.  Men det finnes ingen politisk gevinst i dette. I dag domineres politikken av et kollektivt dogme som fornekter resultatene: Når Norden har dramatisk mindre kriminalitet enn USA og resten av Europa, er en av årsakene lavere straffenivå og mer humane straffereaksjoner. Det er svak forståelse for at en slik kriminalpolitikk går inn i vår historiske tradisjon for integrasjon av motsetninger og sosial tilgivelse.

DET ER HER VI MÅ ta stilling til Anders Behring Breivik. Er hans forbrytelser så uhyrlige at de sprenger rasjonaliteten i den liberale rettsstaten? Kan det finnes noen nåde eller tilgivelse for en person som med musikk på øret drepte 77 mennesker? Selv nazismens elitetropper i SS hadde vett nok til å kamuflere sine massemord. Jeg tror ikke det finnes noen nåde eller tilgivelse for Anders Behring Breivik. Men det må finnes rettferdighet. Breivik må få det forsvaret han selv velger, han må få en rettergang hvor han kan forklare sine handlinger og motiver og bevisene mot ham må vurderes etter sin egen tyngde. Dette blir ikke lett. Men det er den eneste veien vi har. Uten en åpen rettergang kan vi aldri plassere og forstå Anders Behring Breivik som den politiske massemorderen han er. Rettferdighet og innsikt må etableres gjennom domstolenes prosesser. Det vil aldri tilfredsstille kravene om hevn. Retten kan heller ikke skape noen rimelig sammenheng mellom straffen og forbrytelsens grovhet og omfang.

LIKEVEL HAR vi ikke noe bedre alternativ. Når vi strengt følger rettsstatens prinsipper gjennom rettergangen, er det ingen seier for massemorderen. Det er en seier for vissheten om at vår samfunnsform er den beste.