TUNGT: Er man redd både når man sovner og våkner, da er det tungt å leve. Når optimisme er fortrengt av angst. Når glede er erstattet med engstelse, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
TUNGT: Er man redd både når man sovner og våkner, da er det tungt å leve. Når optimisme er fortrengt av angst. Når glede er erstattet med engstelse, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Å leve - ikke like enkelt for alle

- Mens de fleste gleder seg til påskeferie vet vi at mange opplever høytidene som ekstra tunge, skriver artikkelforfatteren.

SELVMORD: Det er vanskelig å snakke om selvmord og selvskading. Desto viktigere er det at vi, som samfunn, våger å ta denne samtalen. Det er enkelt å snakke om strategi, forskrifter og planer, men vanskeligere å snakke om viljen til og ønsket om å leve. Føles livet verdt å leve? Er det en sol der framme som gjør at man kommer gjennom dagen i dag? For mange er det å leve en av livets største utfordringer.

En skal vokte seg for å sykeliggjøre mennesker som driver med selvskading eller har tanker om å ta sitt eget liv. En diagnose har verdi hvis det gir en bedre forståelse av hvem vi er, av hverandre som mennesker, hvordan vi best kan mestre det livet vi har fått utdelt og hvordan vi best kan behandle en psykisk lidelse. Til annet bruk er det kun en merkelapp, som ikke forteller hvem vi er. Det skaper ikke nærhet, men tvert imot stigmatisering. Da har vi bare skapt en utstøtingsmekanisme som gjør livet mer vanskelig for dem som trenger det motsatte.

Opplevelsen av å bli ydmyket, å miste noen som står en nær, eller å bli trengt opp i et hjørne hvor både ens frihet og ens trygghet er truet eller tapt, kan sette oss alle i fare. Mange er slitne. Er man redd både når man sovner og våkner, da er det tungt å leve. Når optimisme er fortrengt av angst. Når glede er erstattet med engstelse. Når lyse morgener ikke lengre er lyse, men bare mørke. Da er den minste motbakke stupbratt, og man velger kanskje å stoppe, i stedet for å fortsette.

Å sette ord på følelser er ikke noe som er naturgitt. Selv om vi har gått mange skritt i retning av mer åpenhet, er det altfor mange som ikke klarer å uttrykke det som kan være vanskelig å prate om. Stillhet kan ta liv.

Kvinner er ofte mindre stille enn oss menn. De er flinkere til å snakke om de tunge stundene. Selv om nye generasjoner menn er mindre bundet av tidligere normer, er menn fortsatt ofte tause når de burde vært mer åpne. Alle trenger en venn og noen å være glad i, noen som lytter og forstår nettopp den man er, uten å frykte at den tilliten man samtidig gir, blir misbrukt. Åpenhet redder liv, også for menn.

Det hviler fortsatt en taushet om psykisk helse i store deler av norsk arbeidsliv. Her har både tillitsvalgte og arbeidsgiver en jobb å gjøre. Like viktig er det hvordan vi som arbeidstakere møter våre kolleger. Arbeid er helsebringende for dem som sliter, om det gir følelse av mestring og rom for å være til. At noen bryr seg om at du kommer på jobben kan iblant være forskjellen på liv eller død.

Selvmord er kanskje den mest tabubelagte av alle typer dødsfall. Opplevelsen av skyld og skam melder seg ofte og er ikke lett å prate om. Alt man har av dårlig samvittighet om hva man kunne, burde og skulle gjort, kommer i tillegg til den ekstreme tapsopplevelsen. I sånne situasjoner er også de rundt den avdøde i en potensiell risikosone. Dette er viktig for oss alle å være klar over. Både venner, kollegaer og helsevesen. Frivillige organisasjoner gjør ofte en viktig innsats i sånne situasjoner. De er med og skaper viktige samtalearenaer for mennesker som deler den samme erfaringen og sorgen. De fortjener stor honnør.

Vi trenger å investere i vår sosiale infrastruktur og våre lavterskeltilbud, som vil gjøre det enkelt å be om hjelp. Det handler om flere miljøarbeidere i skolen som kan se og lytte, en skolehelsetjeneste som er nær og tilgjengelig, flere psykologer og et kriseteam som tar folk på alvor. Å investere i psykisk helse er ofte den beste forebygging mot senere sykdommer. Vi må som samfunn derfor investere mer i psykisk helse og velvære i fremtiden.

Thor Erik Forsberg
Thor Erik Forsberg Vis mer