For en samfunnsmedisiner er det naturlig å tenke forebyggende. Når noe forferdelig eller sykt hender, må vi prøve å forstå hva det kommer av. Bare slik, ved å finne årsakene, kan vi hindre at det skjer på ny. Vi kan aldri fatte noen logikk eller rasjonalitet bak Anders Behring Breiviks handling. Den hører til i vanviddet. Men vi kan prøve å forstå råstoffet og drivstoffet for hans vrangforestillinger. Han utviklet ikke sin galskap i det tomme rom. Gjennom ni år bygget han opp sin paranoia i et samfunnsklima hvor islamofobi og muslimhets har blitt vanlig. Bit for bit har vi i dette landet skapt et negativt gruppebilde av muslimene. De er ikke mennesker med en religion. De er standardiserte kloner av religionen sin.

På nettet er det en underverden av rasistisk grums. Men også i det åpne politiske ordskifte har muslimhetsen tankerom og handlingsrom. Fremskrittspartiet har i en årrekke ført skam og mistanke på muslimene. La meg bare gi tre eksempler blant de mengder jeg har i mitt klippearkiv:

I mai 2005 målbærer Per Sandberg et «meget urovekkende rykte» om at 30 000 pakistanere har avgitt lojalitetsløfte til et hemmelig, potensielt voldelig muslimsk nettverk i Norge.