BARNDOM «Hijab frarøver barn deres barndom», skrev VG på lederplass tidligere i juni. «Fattigdom frarøver barn deres barndom», kunne de
 ha skrevet, mener vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
BARNDOM «Hijab frarøver barn deres barndom», skrev VG på lederplass tidligere i juni. «Fattigdom frarøver barn deres barndom», kunne de ha skrevet, mener vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Å rane en barndom

Det er mye lettere å forby somaliske jenter å gå med hijab enn å lære dem å gå på ski. Og mye billigere.

Meninger

Det tar meg femten minutter å sykle fra der jeg bor i Oslo, oppe ved Markagrensa, og ned til Tøyen. På de femten minuttene sykler jeg fra en bydel med høy levealder, høy inntekt og høy deltakelse både i arbeidslivet, ved valg og i diverse organisasjoner, til en bydel med lav levealder, høy andel av barnefattigdom, og markant lavere deltakelse i storsamfunnet. Ved forrige kommunevalg stemte bare litt over halvparten av Tøyens innbyggere. I fjor var barneskolen der jeg bor den aller beste i hele landet på de nasjonale prøvene for 5. klasse. Barneskolen som ligger ved siden av jobben min, Tøyen skole, var dårligst i hele Oslo. Der er 94 prosent av elevene ikke-etnisk norske og, skal man tro statistikken til skolebyråden, mangler 70 prosent av dem norskferdigheter til å kunne følge ordinær undervisning ved skolestart.

De to døtrene mine er like gamle som mange av jentene som går inn skolegården til Tøyen skole. Jentene mine har best-i-test-ryggsekk, best-i-test-jakker, best-i-test-sko og - sannelig - best-i-test-regntøy. En stund gikk de på så mange idretter at de måtte velge bort enhver for å få tid til å leke. De har hver sin mobiltelefon og en pc på deling. Jentene jeg har sett på Tøyen skole ser ikke ut til å ha noe av dette. Til gjengjeld har ganske mange av dem hijab.

«Hijab frarøver barn deres barndom», skrev VG på lederplass tidligere i juni, og påpekte at hijab var «et unaturlig» valg av klær når små jenter skal hoppe tau, løpe om kapp med gutta og henge opp ned i klatrestativet. «Barnehijab er en uting, på grensen til mishandling», fortsatte avisa. Og la til at «foreldre legger en umenneskelig bør på svært små menneskelige skuldrer. Det er økt fare for utestengelse og mobbing på skolen. Og mobbing herder ingen».

Det er rart hvordan noe som virker umiddelbart fornuftig når man leser det i avisa, blir skakt og rart når man holder det opp mot det man ser rundt seg. Hijab på barn høres ikke bra ut, særlig ikke når man får vite at dette handler om å tukte barna til religiøs dyd og kvinnelig lydighet. Jeg har sett jenter som går fra å leke barhodet den ene dagen, til å være iført hijab og for gamle til å leke den neste. Men jeg ser også en haug med jenter som løper, leker og ler, med og uten hijab, sånn som unger pleier å leke i skolegårder. Jeg ser fedre som følger døtrene sine til skolen, og selv om døtrene går med hijab er ikke «mishandlede barn» den første tanken som slår meg der de går hånd i hånd.

Hijaben har blitt punktet hvor feminister, islamkritikere og nettroll går sammen og opp i en høyere enhet. Det har blitt symbolet på den muslimske kvinnens undertrykkelse, islams kontrollbehov og «islamiseringen av Norge» på en og samme tid. Og siden ingen av oss er tilhengere av at barn skal bli ranet, er det fort gjort å tenke at vi like greit kan forby barnehijab, først som sist. Ta det i starten, så å si, og markere hvem som er sjefen her til lands.

Utenfor døra til jobben min støter jeg på en somalisk familie, faren ser ut til å ha fått en overhaling av moren. Moren rister oppgitt på hodet. De to døtrene ler av opptrinnet før de løper videre. Den eldste jenta, som kanskje er sju år, har en grønn hijab. Den henger som en gardin foran halsen. Den yngste, som knapt kan være mer enn fire, har en lys rosa av samme type. Jeg vet ikke, men jeg er ikke overbevist om at de to jentene vil få en tryggere barndom hvis det norske storsamfunnet går til krig mot foreldrene deres. Det er langt fra sikkert at det vil gi dem en sterkere følelse av inkludering og fellesskap å bli møtt med påbud og tvang. Eller at det vil ruste dem bedre til å ta spranget fra morens tilværelse, til å bli likestilte kvinner med egen inntekt og makt over sitt eget liv.

Statistikken over Oslo viser for det første at det er store forskjeller mellom øst og vest i hovedstaden, og at forskjellene er økende.* Dernest viser den at spørsmålet om barnefattigdom i overveiende grad er knyttet til innvandring. Innvandrerbarn utgjør 12 prosent av alle barn i Norge, men over 50 prosent av alle som er fattige. Tre fjerdedeler av barn fra Somalia lever i fattige familier. Det er sånt som kan få en til å tenke at spørsmålet om integrering handler for mye om hijab og for lite om økonomi.

«Fattigdom frarøver barn deres barndom», kunne VG ha skrevet. De kunne ha påpekt at «fattigdom er en uting, på grensen til mishandling». De kunne ha lagt vekt på politikernes ansvar for å legge «en umenneskelig bør på svært små menneskelige skuldrer» når innsatsen mot de økte forskjellene ikke er større. Og avisas lederskribent kunne ha trukket linjen fra fattigdom og økt fare for utestenging og mobbing. I stedet gjør avisa det vi så ofte gjør i norske debatter om innvandring og integrering: De gjør det lett for seg selv, og for alle oss som verken er berørt av hijab eller fattigdom.

Det finnes sikkert jenter i skolegården på Tøyen som hater hijaben sin. Det finnes helt sikkert jenter som er stolte av den, og ganske mange ser ut til å være ganske uberørte. Men av alt som skiller disse jentenes liv fra det livet mine jenter lever, er hijaben den minste og enkleste barrieren å forsere: Mine jenter er født med ski på beina, og har foreldre som har råd til å kjøpe nytt utstyr til dem hver vinter. De deltar med den med største selvfølgelighet i det vi oppfatter som norske fellesarenaer. Og selv om vi liker å tro det, så er hijaben det aller minste hinderet for at jentene fra Tøyen skal slå følge med dem.

*Statistikken er hentet fra Heidi Marie Krizniks bok «Den delte byen». Den er utgitt på Forlaget Manifest, hvor jeg jobber.