BRAGEPRISNOMINERT: At Dag Solstad er nominert for sin nye fakta-roman kan ikke tolkes som annet enn et knefall for en litterær halvgud som er belastet med altfor mye panegyrikk allerede. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
BRAGEPRISNOMINERT: At Dag Solstad er nominert for sin nye fakta-roman kan ikke tolkes som annet enn et knefall for en litterær halvgud som er belastet med altfor mye panegyrikk allerede. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Å sette pris på bøker

Spriket mellom de skjønnlitterære nominasjonene til Brageprisen og Bokhandlerprisen er mer enn påfallende. Speiler de to utvalgene et alvorlig tilfelle av litterær schizofreni?

Kommentar

Rundt 49 litterære priser deles ut i Norge hvert eneste år. Enkelte priser blir utdelt for lang og tro tjeneste, andre innen spesielle sjangrer, virksomheter eller landsdeler. Noen få er overgripende og kan betraktes som nasjonale. De får rimeligvis også mest blest. To av disse er Brageprisen og Bokhandlerprisen. Nylig ble kandidatene til begge disse prisene kunngjort. Normalt forteller disse listene noe om klimaet i bokhøsten, om temperatur, aktualitet, trender - og selvsagt kvalitet.

Generelt kan man si at Brageprisen er mest «finkulturell». Bokhandlerprisen blir betraktet som en folkepris; den fokuserer på bøker som blir solgt og sannsynligvis lest. For eksempel kan en kriminalroman gjerne få Bokhandlerprisen, mens den er utenkelig som kandidat til Brageprisen (bortsett fra det ene året sjangeren ble valgt som åpen klasse, i år 2000). Bokhandlerprisen er på sin side aldri blitt gitt til en lyriker.

I år spriker nominasjonene til de to prisene mer enn noensinne. Bokhandlerprisen står mellom ti romaner valgt ut etter en avstemning blant alle som jobber i norske bokhandler. Pussig nok understreker juryledelsen at det dreier seg om «åtte skjønnlitterære romaner» og «to kriminalromaner», som om krim ikke er skjønnlitteratur, men nok om det. Blant de nominerte er Roy Jacobsen, Cecilie Enger, Tore Renberg, Gaute Heivoll og Jon Michelet, dessuten fremadstormende forfattere som Helga Flatland og Nicolai Houm. Altså en liste som er i pakt både med leserne og det litterære klimaet. Feltet speiler at vi er inne i en høysesong for norsk romanlitteratur. Man kunne lagt til navn som Nikolaj Frobenius, Britt Karin Larsen, Frode Grytten, Herbjørg Wassmo, Jan Jakob Tønseth, den ene med den andre.

Nominasjonene til Brageprisen kom mer overraskende. Juryen består av fire personer, en lyrikkprofessor, en forfatter/kritiker, en bibliotekar og en bokhandler. De har valgt ut tre utmerkede diktsamlinger og én roman, nærmere bestemt Dag Solstads «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». Å si at dette er en skandale, er kanskje å ta prisen for alvorlig. Men det er i hvert fall høyst besynderlig. Det kan ikke leses som noe annet enn en protest. Mot hva? Kanskje mot at bare to poeter har fått Brageprisen siden man fjernet lyrikk som egen klasse i 1995, i tillegg til at henholdsvis «lyrikk» og «poesi» har vært åpen klasse to ganger.

La det straks være sagt: Det var feil å oppheve lyrikkprisen. I stedet for å tøyse bort Brageprisen slik man nå har gjort, burde man straks gjeninnføre lyrikkprisen som fast innslag, eller i hvert fall hatt den som årets åpne klasse etter påtrykk fra den skjønnlitterære juryen. I stedet har man gitt etter for den massive propagandaen som for tida blir ført for å få hevet statusen til såkalt «sakprosa» og har i praksis to klasser for denne sjangeren i år, med den komiske nyskapningen «faktabøker for voksne» som åpen klasse. Og så er det Dag Solstad.

Ingen har hittil forstått hva som menes med «det uoppløselige episke element». Som såkalt roman er boka en provokasjon, med brodd mot enhver romanforfatter som velger å behandle fortidas folk med fantasi og «innlevelse», inkludert Solstad selv går vi ut fra, for eksempel den såkalte krigstrilogien fra 1970-tallet, pluss pluss. Solstad har fått det for seg at oppramsing av fakta er den eneste adekvate måten å skildre fortida på. Dette har juryen tatt for god fisk, når den presterer å kalle boka «spennende, vittig og levende - et gevaltig angrep på den tradisjonelle historiske romanen og alle former for tradisjonell psykologisk-realistisk romanskriving som er rådende i norsk litteratur og som bare kan overses ved å snu ryggen til». At juryen så åpenlyst tar parti for Solstads latterlige angrep på verdenslitteraturen, er i sannhet oppsiktsvekkende. Det kan ikke tolkes som annet enn et knefall for en litterær halvgud som er belastet med altfor mye panegyrikk allerede. De siterer til og med Solstads eget slagord: «Å dikte betyr å la være å dikte».

Dermed blir Brageprisen en hån mot en hel generasjon av hardt arbeidende norske forfattere, for å si det slik. Flere av disse er til gjengjeld nominert til Bokhandlerprisen, som ikke kan unngå å øke sin prestisje denne høsten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook