UBEHAG: VGs «Julesentral» og Aftenpostens «Julevenn» er kampanjer for å bekjempe ensomhet i jula. Illustrasjonsbilde. Foto: Heiko Junge / SCANPIX NB Modellklarert.
UBEHAG: VGs «Julesentral» og Aftenpostens «Julevenn» er kampanjer for å bekjempe ensomhet i jula. Illustrasjonsbilde. Foto: Heiko Junge / SCANPIX NB Modellklarert.Vis mer

Å smøre en forskjell

I virkeligheten er det svært få som vil ha en ensom på besøk på julaften, og enda færre ensomme som vil hjem til noen.

Annonsen der den ensomme enka Reidun Synnøve Orest på 88 år søkte etter noen å være sammen med på julaften, definerte hvordan folk skal snakke om jul i år. Både sosiale og tradisjonelle medier viser en voldsom vilje til nestekjærlighet hos folk. Denne viljen til å gjøre noe med ensomhet, står i et ubehagelig forhold til hvordan verden er. For situasjonen til Orest er kjent.

Hvert eneste år øker bruken av ordet «ensomhet» i årets aviser før jul. Typisk er Aftenpostens oppslag i 1983 om at «Julen kan være tung å komme igjennom for den som er ensom». Noen år blir ensomhet julas vinnertema. Som i 1989, da NRK viste dokumentaren «Dønn ensom». Røde Kors hadde bestilt filmen i forbindelse med kampanjen «Vi trenger hverandre», og satte i gang en «humanitær beredskapsstyrke» med døgnvakt på telefonsentralen.

Oppstandelsen forsvant i januar. Ensomheten forsvant ikke. «Nærmere 100 000» var ifølge Aftenposten ensomme i 1998, mens «90 000 feirer jul helt alene», meldte NTB i 2000, og i år forteller VG at «112 000 nordmenn skal være alene». Ensomheten er altså mer stabil enn oppmerksomheten den får ved juletider.

Dermed må oppmerksomheten ha en annen funksjon enn at den gjør noe med ensomhet. Når mediene kjører opp ensomme og fattige i jula, er det ikke bare fordi det er i tråd med «julas budskap», men fordi det trengs fyllstoff. I jula tar menneskelig lidelse den plassen agurken har om sommeren. Når mediene forsøker å bli aktivister bør de lukte lunta. Ta VGs samarbeidsprosjekt med Røde Kors, «Julesentralen», som skal koble ensomme med familier som har plass til en (ensom person) under julefeiringen. For det første er det påfallende lite samsvar mellom det høye antallet ensomme og at bare 197 ensomme har meldt sin interesse for vertsfamilie. For det andre er det påfallende at tallet på villige vertsfamilier er 591, altså tre ganger så stort.

Blant dem som har meldt seg som vert, er Oslos ordfører Fabian Stang som vil la Røde Kors finne en egnet ensom som vil besøke ham og familien på hytta på Skeikampen ved Lillehammer. Stangs innsats demonstrerer omtrent hvor langt de fleste er villige til å gå - praktisk talt ingen strekning. Stang vil fortsette som før, men med litt ekstra hjerterom akkurat den 24. desember. De fleste nøyer seg med å bli rørt av å lese oppslagene, tusenvis videreformidler i sosiale medier. Noen få melder seg til innsats, likevel er det overskudd av villige hjelpere. I fjor måtte arrangørene av alternative julefester avvise frivillige, meldte Aftenposten.

Karl Fredrik Tangen. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .
Karl Fredrik Tangen. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX . Vis mer

For det er vanskelig å ta imot for den som ikke kan gi igjen. Det bryter med gavens logikk, som innebærer plikt til å gi tilbake for den som får. For en gave er også etablering av gjeld. Gaver skaper slaver, siterer antropologene inuittene. Ubehaget ved å motta gaver uten å selv ha gitt, er kroppens kunnskap om det overtaket den som gir en gave får.

Julegavene følger systemet antropologen Marcel Mauss beskriver som plikt til å gi, til i ta imot og til å gi tilbake. Noen ganger gis det skjevt, særlig kommer barn godt ut på gavefronten. Slik blir barnas begrensede makt i familien tydeliggjort. Antropologene beskriver gaver som sosialt lim, men julas almisser fungerer ikke slik. Almisser bare gis bort, uten forventning om at noe skal komme tilbake. Det er bare i situasjoner der den ujevne relasjonen mellom den som gir og den som får er helt klar, at det er mulig å ta imot uten å skulle gi tilbake.

Dermed blir jula tida da samfunnets hierarkier kan gjøres til natur ved hjelp av gaver. I fjor kom svaret på spørsmålet som har vært stilt i nesten 30 juler på rad. «Yes, we know its Christmas», svarte afrikanske musikere på Bob Geldofs spørsmål. Trodde Geldof at afrikanere var dumme fordi de var fattige, spurte Boomtown Gundane, mannen som organiserte arbeidet med singelen.

Det er når noen mennesker blir betraktet som en annen type mennesker at reglene for gjensidighet i gaveutveksling ikke gjelder, skriver antropologen David Greaber i sin bok «Gjeld. De første 5000 åra». I middelalderens føydale samfunn var det naturliggjort at aristokratene sto for kriging og leilendingene for matproduksjonen. Gavene som gikk fra aristokratene til undersåttene bekreftet disses underlegne stilling ved at de ikke skulle gjengjeldes. Undersåttenes underlegne stilling gjorde det «naturlig» at disse levde materielt sett dårligere enn aristokratiet.

Når Fattighuset i disse dager nekter å ta imot brukte gjenstander som julegaver de skal gi videre, er det et prosjekt for ikke å godta at fattige er annerledes mennesker, med andre standarder og dermed annen verdi. For også i dag tenkes det i hierarkier der noen kategorier havner nede, og utenfor. Som når mediene lar sjefen for søppeloppryddingsprosjektet Rusken være ekspert på romfolk, eller når Oslo kommune lister opp ting som skal ryddes, i rammeavtalen for søppelrydding fra kommunale områder: «trær som kan være til fare, dumping av masser, bilvrak, sigøynere, høyt gress eller kratt».

Å ta en fremmed inn i huset julaften er noe annet enn å slippe en tier i en tiggers kopp. Men når engasjementet «mot ensomhet» er så stort, og antallet ensomme er så høyt, tyder det på et ubehag hos begge parter at det i virkeligheten er svært få som egentlig vil ha noen hjem til seg eller som vil hjem til andre. For dette er en transaksjon, selv om det ikke skal omtales sånn. Ingen som kjenner julas konvensjoner vil ta betaling av noen for å være sammen med dem på julaften, og det vet nok også Orest. Likevel tilbyr hun i sin annonse å «betale godt» for å få feire jul med noen. Slik fjerner hun seg fra posisjonen som underordnet trengende.

Orest har ordnet opp i sin egen jul. VG vil ordne det generelle problemet gjennom Julesentralen. Aftenposten har et tilsvarende Julevenn-prosjekt med Røde Kors. Det er her avisene kortslutter. Ved å vise fram enkeltsaker som illustrerer hva ensomhet er og ved å beskrive ensomhet som samfunnsfenomen, kan mediene lage interessant journalistikk. Men avisene har ikke en plikt til å løse problemer de skriver om. Stort sett er dette heller ikke avisenes kompetanse. Muligens har partneren Røde Kors mer kompetanse i ensomhetsbekjempelse. Muligens ikke.

Også i 1998 var det Røde Kors som skulle ordne opp. Uten at det hjalp noe særlig. Når avisene havner i lomma på Røde Kors, blir det ikke så lett å sette spørsmålstegn ved den rollen de frivillige organisasjonene har for ensomme, eller den rollen ensomhet har for frivillige organisasjoner. Ved å løfte fram koblingstjenestene, sender avisene ut budskapet om at ensomhet løses ved at engasjerte mennesker finner seg en ensom de tar seg av. En modell som garantert ikke vil virke lenger enn den korte tiden medielyset er på saken. En kampanje som stort sett får folk som ellers ville vært Natteravn til å steke litt ekstra ribbe.

Ifølge tidligere DN-redaktør Kåre Valebrokk har en journalist ingen venner. I jula virker det som om journalistene skal vise at de tross alt har følelser. Juledekninga framstår som skisser til en ny versjon av parodien «Julekveld i skogen», der ensomme gamle, og fattige alenemødre som ikke har råd til å gi barna en ordentlig jul, står utenfor - helt til berørte journalister vekker folket til aksjon. I vår tid er det ikke sønnen som kommer hjem fra Amerika og har blitt rik, det er journalistene som har blitt empatiske.

For at alt skal forbli ved det gamle er det nyttig å gi en mulighet til spontant, uforpliktende engasjement.

Følg oss på Twitter