KOMMUNIKASJON: Å høre Hans Geelmuyden snakke, er å høre en mann som forveksler statsministeren med seg selv, skriver Cathrine Sandnes i denne kommentaren. Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet
KOMMUNIKASJON: Å høre Hans Geelmuyden snakke, er å høre en mann som forveksler statsministeren med seg selv, skriver Cathrine Sandnes i denne kommentaren. Foto : Sigurd Fandango / DagbladetVis mer

Å sørge seg til seier

Man trenger ikke være paranoid for å lansere konspirasjonsteorier om den 22. juli. Det holder lenge å være sjef i sitt eget PR-byrå.

Noen og hver kan ha kjent på mistanken om at folk i kommunikasjons- og PR-bransjen er flinke til å selge oss ting vi egentlig ikke vil ha. Alternativt, og det er kanskje verre, mistenkt at de kan få en god ting til å se skikkelig dårlig ut. Men inntil nylig har vi tross alt ikke tenkt at det er et yrke for forvirrede.

Fram til forrige torsdag kjente vi Hans Geelmuyden, nestor i bransjen og en av de to grunnleggerne av Geelmuyden.Kiese, som en vittig fyr med slagkraftige replikker. I den grad vi har lurt på om han har noe mer å fare med enn gode spissformuleringer, så har vi i grunnen tatt for gitt at dette er en mann det kan være interessant å høre mer fra. Hvilket hans opptreden i Polyteknisk Forening, hvor han snakket om den 22. juli, tydelig viste. Skjønt, vi hadde ikke trodd han skulle være interessant på den måten bygdeoriginaler er det.

«De lovet oss mer demokrati og åpenhet. Ikke før var det sagt, så satte de munnkurv på opposisjonen og det norske folk. Samtidig sørget Arbeiderpartiet for at dette skulle bli en kort valgkamp. Det var dyktig. Smart. I fire uker monopoliserte de valgkampen. De fikk et fire ukers forsprang. De ble fotografert og intervjuet i gudshus og gjorde dette til et angrep på Ap», oppsummerte Hans Geelmuyden. Dernest slo han fast at det var Arbeiderpartiet, som på «utspekulert vis» fant på å kalle bomben og massakren for «terror», og gjerningsmannen «høyreekstremist» - med vekt på «høyre» - samt «kristenkonservativ» - for å få angrepet til å fremstå som et angrep på Aps ideologi. Og for å være helt sikre på at vi har tatt poenget, som altså er at alt vi har sett og deltatt i de siste ukene har vært nøye planlagt, understreker han at: «Dette har noen regissert».

Dette er en analyse av den typen som er uhyre interessant, dersom man ser bort fra virkeligheten. Trekk fra de mange døde, hardt skadde og dypt traumatiserte menneskene, bombekrateret rundt regjeringskvartalet, det politiske «manifestet» til gjerningsmannen og alt som handlet om Utøya, så har Geelmuydens analyse mye for seg. I så fall er det liten tvil om at Arbeiderpartiet har brukt denne tragedien på mest mulig spekulative, grådige og nedrige vis, at de har skjøvet 69 kister med unge mennesker foran seg i kampen for å vinne årets kommunevalg og hulket kledelig i «gudshusene» når de har observert medienes kameraer og telelinser. Det verste er selvsagt at de har insistert på at et angrep på Arbeiderpartiets ungdom, og regjeringen de deltar i, er et angrep på - eh - Arbeiderpartiet. Og at de er skamløse nok til å insistere på å kalle en enkelt bombe og en litt lei massakre for «terror» (selv om terror nok er den gjengse definisjonen man ellers bruker om nettopp denne type handlinger), bare for å lure folk til å synes synd på dem som ble rammet.

Heldigvis er ikke folk dumme, påpekte Geelmuyden, selv om onde tunger nok kunne komme til å vitse om at troen på en lettlurt opinion er en forutsetning for den type arbeid han selv lever av. Langt på vei ville hele perioden fra 22. juli til 21. august vært kommunikasjonsfaglig perfekt om ikke Ap, ifølge kommunikasjonseksperten, «overdrev bruken av sitt moralske hegemoni da de prøvde å få det til å se ut som om denne volden var et anslag mot Aps ideologi». Det er i hvert fall hans forklaring på hvorfor partiet mistet oppslutningen fra de første ukenes meningsmålinger: Folk var så smarte at de gjennomskuet krokodilletårene og tilsnikelsen om at dette liksom handlet om ideologi og politikk, og ikke om det viktigste av alt: Å vinne et valg. Nå kunne man selvsagt ha forklart fenomenet med mange andre ting, for eksempel at folk har tatt oppfordringen om ikke å la hendelsene få styre handlingene sine, og følgelig stemmer relativt uberørt av terroren. Eller, og jeg må innrømme at jeg tror dette er det som ligger nærmest sannheten, det kan hende planen ikke funket, rett og slett fordi det aldri fantes noen sånn plan.

Hvis noen har hatt regi i dette, så er «noen» i dette tilfellet selve drapsmannen. Det er dessverre hans regi vi følger, når 77 mennesker blir gravlagt. Det er han som har regissert et angrep på Ap, definert seg selv som «høyreekstrem» og «kristenkonservativ». Og det finnes nokså objektive forskningsinstanser som vil insistere på å karakterisere dette som en politisk motivert terrorhandling. Man kan si mye fint, og sikkert en del rart, om Stoltenberg, men han er neppe en politikkens Ingmar Bergman som er i stand til å regissere sorg, samhold og stillhet i gatene - som et ledd i en nøye uttenkt plan for å gjøre det bedre enn Erna Solberg den 12. september.

Selvsagt har regjeringen hatt en kommunikasjonsstrategi. Det skulle bare mangle når landet står oppe i sin verste innenrikspolitiske krise siden krigen. Selvsagt, og heldigvis, har de tenkt før de snakket og blitt enige med politi, partier, kongehus og andre involverte om hva og når de skal slippe informasjon. Imidlertid er det et veldig langt sprang fra profesjonell krisehåndtering, deltakelse i begravelser og offisielle minnehøytider, til den brutale kynismen Geelmuyden skisserer opp. Å høre ham snakke, er å høre en mann som forveksler statsministeren med seg selv. Som er ute av stand til å se verden som noe annet enn en potensiell mediestrategi, og som dermed ender opp med å betrakte 22. juli som en gavepakke til Arbeiderpartiet. Ifølge Hans Geelmuyden har ikke 22. juli som tragedie funnet sted. Det gjør ham enten til en hardcore postmodernist, en attenhundretalls nihilist, eller en mann som er så oppslukt av å selge alternative versjoner av virkeligheten at han rett og slett har glemt at virkeligheten faktisk finnes.