VÆRE OFFER? Vis meg den som vil være et offer i et samfunn som dyrker vinnere. Jeg vil i hvert fall ikke, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ingrid Pop
VÆRE OFFER? Vis meg den som vil være et offer i et samfunn som dyrker vinnere. Jeg vil i hvert fall ikke, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ingrid PopVis mer

Å vise svakhet

En 31-åring har vunnet fram i høyesterett med sitt erstatningskrav mot Kristiansand kommune. Historien kunne vært min egen, skriver Cornelius Jakhelln.

Det kan være vanskelig å innrømme det: «Jeg ble mobbet på skolen». Alle som blir mobbet, har sin egen opplevelse av ondskapen. Å innse at feilen som oftest ligger hos forfølgerne kan ta årevis, i enkelte tilfeller skjer det aldri.

Noen velger å ta livet av seg som følge av mobbing. Mobbing preger offeret i de sårbare barne- og ungdomssårene, og kan forårsake varige indre sår. «Mobbeoffer». Smak på ordet - selv rynker jeg lett på nesa. Det ligger et sosialt stigma rundt mobbing. Vis meg den som vil være et offer i et samfunn som dyrker vinnere. Jeg vil i hvert fall ikke.

At en 31-åring nå har vunnet fram i Høyesterett med sitt erstatningskrav mot Kristiansand kommune er en stor nyhet. Mannen ble under sin skoletid på 1980-tallet mobbet i den grad at han nå er delvis ufør. Det er lov til å håpe at Kristiansand kommune tar dommen fra landets øverste rettsinstans til etterretning, selv om de sier at den ikke endrer noe.

Å ta et oppgjør med den omfattende mobbingen var ikke akkurat folkesport i Sørlandets hovedstad da jeg vokste opp. Dette er første gang en rettslig avgjørelse gir meg lyst til å sprette en flaske champagne og skåle for rettferdigheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

31-åringens historie kunne vært min egen. På Vågsbygd skole hersket et isnende sosialt klima da jeg gikk der på siste halvdel av 1980-tallet. Barn fra mange slags bakgrunner forlot skolen med en tung bør av utrygghet og såret selvfølelse. Selvmordsforsøk forekom. Noen halvhjertede forsøk på å mekle mellom mobbere og ofre ble gjort, til ingen nytte. I Vågsbygd brukte lærerne mer tid på å snakke om Jesus enn på å vise nestekjærlighet i handling. De sviktet barna som trengte de voksnes beskyttelse.

Jeg tar av meg fedorahatten for mannen som hadde styrke nok til å gjennomgå tre runder i rettsapparatet. Selv vurderte jeg i stille stunder å saksøke Kristiansand kommune for mobbingen jeg ble utsatt for, men å måtte bevise eventuelle sjelelige skader for vilt fremmede mennesker i opptil tre rettssaker fristet absolutt ikke. Å kjempe mot systemer er belastende og utmattende, særlig om man er svekket i utgangspunktet. Man skal ikke se bort fra at det kan følge gruppesøksmål mot Kristiansand kommune i kjølvannet av denne saken.

For fem år siden skrev jeg om min egen erfaring i kronikken «Mørkets nådeløse by» (Fædrelandsvennen, 15. desember 2006). Jeg trodde jeg hadde lagt min egen mobbehistorie bak meg, helt til jeg leste om mobbeofferet «Jørn».

På videregående skole ble Jørn slått, hånet og trakassert. Mobberne prøvde å gi ham et 220 volts støt til hodet. I artikkelen sto Jørn med ryggen til fotografen, og håpet mobbingen skulle opphøre nå som han endelig skulle flytte fra sin fødeby.

Med kronikken ville jeg gi mobbeofrene et ansikt, og blant vennene i Kristiansand var støtten unison. Fem år seinere hender det likevel fortsatt at jeg får høre det på byen der nede. Problemer er visst noe man ikke skal snakke om. I min bok «Raseri» forteller jeg om et nachspiel med en medisinstudent som sier han vil mobbe meg mer. Det var visst et forsøk på å oppnå kontakt.

For noen uker siden hørte jeg fra «Jørn» for første gang. Han har flyttet til Oslo og kommet seg videre, leser filosofi og litteratur. At det forhenværende mobbeofferet er blitt til en velfungerende ung mann uten angst er definitivt ikke Kristiansands fortjeneste. Han forteller om målende, hånlige blikk når han er på besøk i hjembyen sin.

Dette vil høres kynisk ut: Å bli mobbet er en kostbar og ulønnsom investering. Omkostningen av å undertrykke de vonde opplevelsene kan bli angst og depresjon. Å stå fram med sine erfaringer er også vanskelig. I Det nye Norge er «ta deg sjæl i kragen og skjerp deg»-holdningen fortsatt utbredt. Det er offeret som betaler regningen. Man skal påføre et annet menneske mye vondt før det får konsekvenser for gjerningspersonen.

Fritt Ord-prisvinner Louiza Louhibi måtte nylig smugles ut bakveien fra Litteraturhuset under politibeskyttelse, etter å ha fortalt om sin erfaring som voldtektsoffer på Debatten. Mobberne som lo av henne, kunne gå smilende ut hovedinngangen. Jeg ser noe symbolsk i den situasjonen. Det norske samfunnet har tatt lett på sine ofre. Mobberne slipper unna, mens offeret sitter igjen.

Å vise svakhet krever stor styrke. Har man først gjort det én gang, forventes det gjerne at man skal gjøre det igjen. Stillhet er uten tvil den enkleste løsningen.

Å bli sittende fast i offerretorikk og hevntanker er en annen fare for den som har opplevd noe vondt. «Alle andre er skyld i mine lidelser.» Man kan komme til å skade seg selv eller andre. Hva skal man så gjøre? Selv er jeg lykkelig for å ha kunsten som slagmark. Man må ikke glemme at en selv har ansvar for å utforme sitt eget liv, selv om andre kan ha gjort utgangspunktet verre.

Den som reiser seg etter en vond tid har grunn til å være stolt og glad på egne vegne. Og vil man plage de gamle plageåndene litt, kan man alltids hviske dem i øret: «Suksess er den søteste hevn.»