PROVOSERE: Når jeg nå skriver dette åpne brevet, er det fordi jeg har noe på hjertet. Jeg klar over at det jeg skriver vil provosere noen. Ikke minst feminister. Foto: NTB Scanpix
PROVOSERE: Når jeg nå skriver dette åpne brevet, er det fordi jeg har noe på hjertet. Jeg klar over at det jeg skriver vil provosere noen. Ikke minst feminister. Foto: NTB ScanpixVis mer

Åpent brev fra mannlig feminist

La meg gå rett på sak: I det siste synes jeg at altfor mye av oppvasken har falt på meg.

Meninger

Jeg har vært mannlig feminist så lenge jeg kan huske. Når jeg ser på fotografier av meg selv som barn, tre år og splitter naken i fullt firsprang gjennom vannsprederen, tenker jeg: der løper en mannlig feminist. Han vet det bare ikke selv ennå.

For meg har det å være mannlig feminist alltid vært helt naturlig. Så naturlig at jeg altfor sjelden tar meg bryet med å forklare omverdenen hvorfor. Dessuten tar jeg det for gitt alle andre også er det. Mora mi, for eksempel. Hun er sikkert en mannlig feminist, tenker jeg.

Men siden jeg nå har sjansen og litt spalteplass: Jeg mener at feminisme er et naturlig utgangspunkt fordi all urettferdighet med sin rot i kjønnsforskjeller er verdt å bekjempe. Til alle som river seg i håret over kjønnskvotering: i alle år har da det motsatte vært tilfelle. Det skulle bare mangle at noen tar grep for å få skuta på rett kjøl. Vellykkede middelklassemenn burde da finne mye større tilfredsstillelse i å lykkes i et likestilt samfunn, enn i et samfunn der menn vanligvis får jobbene? Derfor er jeg feminist.

I tillegg er mannlige feminister faktisk

mye mer populære i vennegjengen enn vanlige gutter.

Men når jeg nå skriver dette åpne brevet, er det fordi jeg har noe på hjertet. Jeg er klar over at det jeg skriver vil provosere noen. Ikke minst feminister. Likevel vil jeg si det. La meg gå rett på sak.

I det siste synes jeg at altfor mye av oppvasken har falt på meg.

De siste ukene, ja kanskje siden nyttår, virker det som om du har blitt allergisk mot Zalo. Misforstå meg rett. Jeg vet godt at du har atopisk hud. Og du tar dessuten mer klesvask enn meg. Det er ikke umulig at det går opp i opp når man ser alt husarbeidet under ett.

Jeg er også fullstendig klar over oppvasken til alle tider har blitt gjort av kvinner. Sånn sett skulle det jo bare mangle at jeg tok litt ekstra i 2016. Og da vi valgte å bli samboere, mente jeg det jeg sa om at kjønnsroller ble igjen ved dørstokken.

Men etter at oppvaskmaskinen gikk i stykker, føler jeg at det bare er en av oss som rengjør ildfaste former med stålskrubb til klokka ti hver kveld. Og det er meg. En mannlig feminist. Og ikke deg. Det er sikkert og visst.

Du kunne i det minste si takk. Ikke at jeg går rundt og tenker på det hele tiden. Herregud, sånne ting er det ikke vits i å hisse seg opp for. Og tro for all del ikke at dette går utover engasjementet. Vi står fortsatt sammen i kampen. Jeg roper høyere enn deg i 8. mars-toget. Men kunne du ikke bare en gang iblant, sånn for syns skyld, vaske opp dine egne fuckings melkeglass?

Å være mannlig feminist krever sin mann. Debatter som skal tas. Kronikker som skal skrives. Til alle døgnets tider. Og så lenge jeg står og gnikker vekk inntørket kaffe fra mummikoppen din, så foregår de debattene uten meg.

Flott. Der knuste mummikoppen mellom hendene på meg. Jeg vet ikke hvor sinnet kom fra, men nå sitter Lille My og den godmodige Hemulen og glor mistenksomt på hverandre fra hvert sitt skår.

Men slapp av. Dette fikser jeg med litt lim.