IKKE IMPONERT:  Nei, Pappafeminist. Jeg faller ikke ned på kne og hyller deg, skriver Solvin.
IKKE IMPONERT: Nei, Pappafeminist. Jeg faller ikke ned på kne og hyller deg, skriver Solvin.Vis mer

Åpent brev til pappafeministene

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den kvinneundertrykkelse som rammer mennesker du ikke har laget selv.

Meninger

Kjære Pappafeminist. Du har gått gjennom hele livet uten å reflektere over din privilegerte posisjon som mann. Men så får du en datter, og ingenting blir som før.

Du hadde nok hørt om feminisme tidligere. Du hadde nok hørt om menns vold mot kvinner, om seksuell trakassering, om kjønnslemlestelse, om patriarkatet, om objektifisering og skjønnhetspress. Du hadde nok hørt kvinner si i fra. Men da hørte du ikke etter.

Du holder den nyfødte datteren din i armene og ønsker henne alt det beste i livet, men innser at hun ikke vil få det fordi hun er jente. Det finner du deg ikke i. Nå hylles du i kommentarfelt og på sosiale medier for å ta de samme standpunktene, si det samme som kvinner blir truet og trakassert for å si. Kvinneundertrykkelse var ikke et problem før det gikk utover en kvinne du følte ansvar for. «Det personlige er politisk» var slagordet i 70-tallets kvinnekamp. Det gjelder også for Pappafeministene. De som aldri lyttet til meg eller andre feminister tidligere. For jeg er ikke datteren din, jeg er ikke en kvinne du må forholde deg til. Jeg vokste opp i det samfunnet som ikke er godt nok for datteren din, uten at du leet et øyelokk. Hvorfor var det godt nok for meg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er godt ment. Retorikken er enkel, setningene korte. Kanskje mer effektivt enn kritiske, akademiske analyser av maktstrukturene som konsekvent går i menns favør. Mer allmenn(!)gyldig enn når kvinner sier nøyaktig det samme.

Pappafeminismen er et ustøtt steg i riktig retning. Men vær klar over at du elegant skrittet opp på barrikader som kvinner har bygget, men som mange kvinner ikke orker å stå på som følge av truslene og hatet, påkjenningen av å stå der. Fordi de er kvinner. Istedenfor å slentre bedagelig opp på barrikaden og ta plass, kan du heller støtte de som stod der lenge før du brydde deg. De som ikke blir tatt på alvor, nettopp fordi de har samme kjønn som datteren din.

Nei, Pappafeminist. Jeg faller ikke ned på kne og hyller deg i henfallen beundring. Jeg tror du kan så veldig mye bedre. Jeg forventer at du kan være feminist for alle kvinner du ikke kjenner, for alle oss du aldri vil møte. Jeg forventer at du kan se privilegiene dine, også som feminist, og handle deretter. Det feminisme trenger er nemlig ikke å legitimeres av menn. Kvinner trenger å legitimeres som allmenngyldige meningsbærere.

Det er hyggelig at du bryr deg om datteren din, kjære Pappafeminist. Men du skal ikke tåle så inderlig vel, den kvinneundertrykkelse som rammer mennesker du ikke har laget selv.