Åpner døra til virkeligheten

Margreth Olins filmer rammer vår ignoranse og hjelper oss å forstå livsskjebner vi ellers ville visst lite om.

BELYSER FLYKTNINGBARNA: «Uten hennes hjelp hadde vi aldri sett disse ungdommene eller opplevd dem som medmennesker, som ba om hjelp til å fortsette å være ekte og sterke mennesker i Norge — for Norge», skriver kronikkforfatteren om filmskaperen Margreth Olin. 
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet
BELYSER FLYKTNINGBARNA: «Uten hennes hjelp hadde vi aldri sett disse ungdommene eller opplevd dem som medmennesker, som ba om hjelp til å fortsette å være ekte og sterke mennesker i Norge — for Norge», skriver kronikkforfatteren om filmskaperen Margreth Olin. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Årets Zola-prisvinner, filmskaperen Margreth Olin, har vist et usedvanlig engasjement for mennesker som befinner seg i randsonen av vår oppmerksomhet. Filmene hennes rammer vår ignoranse og hjelper oss å forstå livsskjebner vi ellers ville visst lite om.

En av hennes filmer heter «Ungdommens råskap». Vår råskap består i at vi i mange sammenhenger er medansvarlige for at vanskelige liv blir verre. Den aktuelle striden rundt asylbarn som utvises etter å ha levd årevis i Norge, er bare ett eksempel på hennes mange hjertesaker. Når det kommer til stykket er det forsvinnende få av oss som ønsker å skade eller forulempe andre mennesker. Likevel skjer det, fordi systemet gjør det for oss. Derfor trenger vi hjelp til å forstå vårt medansvar. Det finnes mennesker der ute som fortjener noe bedre av oss enn likegyldighet.

Margreth Olin forsøker å gjøre oss ansvarlige. Hun hjelper oss til å se sammenhengen mellom systemer, institusjoner, oss og de andre. Hun vil gjøre oss alle til medmennesker. Medmennesker er noe vi kan bli dersom vi får og tar imot de rette impulsene og skjønner at også vi er deltakere og har handlingsrom. Kanskje vi først blir kultiverte medmennesker når vi oppdager at personer vi kaller svake, eller «en samfunnsmessig belastning», i realiteten representerer en vekstmulighet for oss. Mennesker i randsonen, enten de er kunstnere, hjelpetrengende eller «annerledes» har ofte en styrke som kan virke berikende - om vi våger å åpne oss for deres skjebne.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer