MYE MUSKLER: Peter Stormare ga muskuløst og usympatisk liv til Sveriges svar på James Bond da «Hamilton» kom på kino i 1998. Foto: TV2
MYE MUSKLER: Peter Stormare ga muskuløst og usympatisk liv til Sveriges svar på James Bond da «Hamilton» kom på kino i 1998. Foto: TV2Vis mer

Årgangs-Hamilton

Harald Zwarts film om Sveriges James Bond fra 1998 i oppstykket tv-versjon.

TV-KRIM: Tidlig i filmen lider 12 menn en grusom død på den russiske tundraen og parteres effektivt med motorsag. Her mangler altså ikke action. Det er proft gjennomført. Og iskaldt overflatisk.

Peter Stormare gir liv til denne svenskenes svar på James Bond. Skjønt liv og liv, han beveger seg med tilknappet mine gjennom de verste prøvelser, enten han bedriver fasadeklatring iført dress og slips eller ruster seg til kamp i ørkenen i sandfarget, nystrøket T-skjorte.

Moralsk konflikt
Som Hamiltons kjæreste Tessie finner vi Lena Olin. Tessie utgjør et sårt tiltrengt menneskelig pustehull. Det er når hun trekkes inn i bruduljene at filmens moralske konflikt når sitt klimaks: Følger man slavisk ordre eller fins det rom for å reagere med hode og hjerte?

Hamilton er grunnleggende usympatisk. Han forblir en supermanntype som gjør hva han må.

Utvendige klisjeer
Med unntak av Tessie og i noen grad Stålhandske er ingen av karakterene i «Hamilton» annet enn utvendige klisjeer. Nå holder filmen fint driv og har få dødpunkter i handlingen. Regissør Harald Zwart har lært seg actionknepene, og her fins knapt et bilde som ikke er gjennomtenkt og nøyaktig fargeavstemt. Proft, glatt og rått. Dessuten har Stormare flotte muskler. Men det blir lenge å se på dem i over to timer.

Utdrag av anmeldelsen av filmen «Hamilton», som sto på trykk i Dagbladet 30. januar 1998.