Aristokratisk statskupp?

STØRE: For meg framstår det som uforståelig at fagfolk i fullt alvor kan betegne Jonas Gahr Støre som en svak utenriksminister.

ELITISME: Det norske politiske systemet har utvilsomt sine mangler - å bevare reell styringskraft og å sikre systemets legitimitet blant folk flest er sentrale utfordringer i så måte. Realitetene i førstnevnte utfordring framgår av siste maktutredning, sistnevntes aktualitet dokumenteres kontinuerlig gjennom forskningsresultater og meningsmålinger av forskjellig slag. I en slik setting er det gledelig at fagfolk deltar i debatten og forsøker å analysere hva som har skapt disse utfordringene, og framfor alt bidrar med innsiktsfulle forslag til hvordan utfordringene kan løses. Desto mer skuffende er det når fagfolk presenterer innholdsløse analyser som bærer preg av å være simple personangrep. Kronikken av Thor Øivind Jensen og Trond Blindheim, presentert i Dagbladet 21. februar, bærer tittelen «Problemet Støre». Det tematiske utgangspunktet for artikkelen synes å være politikkens profesjonalisering, og dennes ødeleggende virkninger for det norske politiske systemet. Arbeiderpartiet utropes som ansvarlig for en slik utvikling i Norge; ved å forsøke å gjøre nøytral vitenskap til politikk har elitister og broilere i Arbeiderpartiet nærmest tømt politikken for innhold og overlatt scenen til markedet og det sivile samfunn. Jeg skal la Jensens og Blindheims historiske analyse ligge - den taler for så vidt for seg selv. Det er artikkelforfatternes virkelighetsforståelse av nåtida jeg ønsker å grave litt dypere i.

JENSEN OG Blindheim benytter om lag 25 prosent av spalteplassen på personkarakteristikker av Jonas Gahr Støre. Denne presentasjonen, om den kan kalles det, er et potpurri av simple retoriske grep for å framstille Støre som uskikket til å ha en framtredende politisk posisjon. Et eksempel på dette er omtalen av utenriksministeren som «en mann fra salongen, ikke fra gulvet.» Videre heter det at «hans bakgrunn er nesten overmenneskelig». En av artikkelforfatterne har også uttalt til NRK Ukeslutt at Støre er «for perfekt til å vekke tillit». Det hadde vært interessant å vite hva som danner faktagrunnlaget for en slik uttalelse. En vurdering av Støre som en lite tillitvekkende politiker gjenspeiler ikke den alminnelige oppfatning i Norge, for å si det forsiktig. Så vidt meg bekjent har bortimot alle undersøkelser og meningsmålinger siden valget vist at utenriksministeren er den mest populære statsråden i regjeringen. På enkelte målinger har han sågar scoret høyere enn noen annen politiker noen gang. Artikkelforfatternes holdninger framstår for meg som fordomsfull synsing om at en bestemt sosial bakgrunn per definisjon diskvalifiserer en politiker fra muligheten til å vinne folkets tillit.

MOT DETTE KAN det hevdes at artikkelforfatterne ikke lar seg lure av midlertidige stemningsrapporter. Deres kritikk og advarsler mot elitestyringen holdes da også på et svært overordnet nivå; i et formodentlig nokså langsiktig tidsperspektiv formuleres en dramatisk prediksjon om konsekvensene av å la personer som Gahr Støre slippe til i politikken: «han bidrar i retning av et nobilitetsstyrt samfunn heller enn et solid pluralistisk demokrati». Min umiddelbare reaksjon på en slik analyse er at Jonas Gahr Støre må være noe til overmenneske hvis han skal leve opp til artikkelforfatternes forventninger. Har Jensen og Blindheim sett nøye på de øvrige regjeringsmedlemmers sosiale bakgrunn, herunder utdanningsnivå? Eller for den saks skyld stortingsrepresentantenes sosiale profil? Jeg føler meg ganske sikker på at det norske demokrati har større utfordringer enn å beskytte seg mot et aristokratisk statskupp.

SELV OM artikkelforfatterne bruker en fjerdedel av kronikken på personkarakteristikker av Støre, presiseres det at han bare brukes som et eksempel. Det er elitekulturen og profesjonaliseringen av politikken Jensen og Blindheim vil til livs. Det konkrete eksempelet som benyttes gjelder likevel Støre og hans håndtering av rollen som utenriksminister: «Skjult bak overbevisning om vitenskapelighet, nøytralitet og godt håndverk finnes likevel makt, elitisme og av og til stygge realiteter. Norsk utenrikspolitikk er et trist eksempel på det, og vår utenriksminister er fanget i garnet. Gahr Støre har allerede gjort feil (neppe i egne øyne) som viser at han framtrer mer som Jonas i hvalfiskens buk, enn som selvstendig og dyktig leder». Ifølge Jensen og Blindheim er Støre fanget i garnet til «de store», eksemplifisert ved USA og EU. For meg framstår det som uforståelig at fagfolk i fullt alvor kan betegne Jonas Gahr Støre som en svak utenriksminister og å framheve den sittende regjeringens utenrikspolitikk som servil. Jeg antar at artikkelforfatterne ikke har gjort det tankeeksperimentet som jeg, og mange med meg, har gjort: hvordan ville den foregående regjering og utenriksminister håndtert de siste månedenes utenrikspolitiske utfordringer? Intet galt sagt om den forrige regjering eller Jan Petersen, men den sittende regjering har faktisk stått for en reell utenrikspolitisk kursendring hvor Norge har markert større grad av selvstendighet, blant annet overfor USA.

Å SETTE SEG til doms over hva en person kan eller ikke kan utrette politisk på bakgrunn av dennes sosiale bakgrunn og utdanningsnivå, er intet annet enn fordomsfullt. Desto verre blir det når denne typen retoriske grep benyttes av samfunnsvitere som foregir å bidra med et faglig innspill i en debatt. Fordi Støre har vært privilegert og dyktig, insinueres det at han ikke har det politiske engasjementet som kreves for å gjøre en god jobb som utenriksminister. Når han i tillegg framstilles som en udyktig utenriksminister, er det lett å mistenke artikkelforfatterne for å la sine personlige holdninger overstyre den faglige innsikten. Den mer generelle analysen, som kommer noe i bakgrunnen, er med respekt å melde heller ikke særlig overbevisende.Spørsmålet om hva slags grep som bør tas for å bevare makt og legitimitet innenfor det politiske systemet er viktig, men Jensen og Blindheim kommer ikke med noen konstruktive innspill i så måte. Etter min oppfatning vil vi ikke komme nærmere noen løsning ved å ekskludere begavede mennesker fra politikken. Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at det er positivt å ha en utenriksminister med internasjonal arbeidserfaring (for ikke å snakke om arbeidserfaring overhodet) som behersker både ett og to fremmedspråk.