Ark

Les utdrag fra Stein Mehrens siste diktsamling.

Ark

Her er alt det som ark kan bety: Skrin

kiste og skip. Skyteskår, fremspring, utbygg

på taket, loft, gavl, arkade og åpning

En bue slått inn i en mur. Et stykke papir

Et visst antall trykksider innsatt i bok

Når jeg hører ordet "ark", så tenker jeg dager

gjennomlyste løsblad, verdens hvirvlende mørke

- det store suget av natt som tiden drar

gjennom vårt liv. Vil vi noensinne få vite

hva det største er. Er det alt vi har levet

- eller det vi har drømt, forventet og ant

Og her er noe av det som "ark" ikke betyr

Horisont, islys, imago, kaleidoskop, vinge

labyrint, fikserbilde, skjerm. Ord som er

nær meg i alt jeg skriver, ord som alle

er like langt fra ordet "apokalypse", et

ord som både betyr undergang og åpenbaring

Vi ser de dødes skygger blafre, beveget

mot de hinner livet er viklet inn i. Vi ser

løsrivelseslyset om våren. Suget i ansiktene

tynnslitte trekk, skjøvet mot tidens rand

Sekunder, smeltet om til sarkofager av lysår

Som da vi var barn, la den døde fuglen i eske

Pakket den inn i noe av synsrandens stoff

Og skjøv den ned i jorden som en syndflodsbåt

Når jeg hører ordet "ark", så tenker jeg på

det som ble sagt mellom gud og menneske, Paktens

mysterier, glødet gjennom sprekker i språkene

Mellom det ord kan si og det som ikke står skrevet

tar diktet form, på ark etter ark, skriver jeg

ordene fri, et håp, et halmstrå, en ark …

Bilde bak en skjerm av bilder

Kall meg Orfeus, sangeren. Slik de levende

streifer omkring en sol som er deres egen død

slik flakker jeg med mine sanger omkring

det fravær som Eurydike har etterlatt i meg

Idet jeg snudde meg mot henne, falt skyggen

min over hennes ansikt og det forsvant i mørket

Alt jeg husker før dette er fortært av sorg

Eurydike, jeg leter etter deg i alle bilder

Midt i verden, som en nedgang til dødsriket

stråler de elektriske rommene frem, et mylder

av skjermer og filmer, internett og kanaler

Fra rom til rom springer jeg og leter etter deg

Jeg leter gjennom et virvar av bevisstheter

revet løs fra sine fester i tiden, sprengt

i et splintregn av blått lys, jeg løper frem

over avfallshauger av knuste drømmesyner

Jeg leter etter deg i tiden, men en fremmed

stjerne må ha brutt seg inn i den, for her

finnes ingen annen tid enn samtidighet. Jeg

forfølger deg gjennom tusen bilder og mister

meg selv i dem alle, du er overalt ingen steder

Du står bak et bilde så jeg ikke kan se deg

I en verden der alt er bilder og ingenting annet

enn bilder, skulle jeg ønske jeg kunne si: Du

og jeg, nærere enn alle villfarne bilder, nærere

enn summen av alt som blir sett gjennom bilder

Hver dag legger vi blikket på dette bål av

sprakende skjermer, hver dag legger vi oss ned

i en fremmed bevissthet, lar fremmede drømmer

drømme oss. Har bildene sprengt tiden i stykker

Disse øyeblikk av samtidighet, er det alt

vi har igjen å miste. Alt som vi har å vinne

Kerberos, en hund med tre hoder, vokter inngangen

til denne beretning … Elskede, er du der ute

Jeg er Orfeus, sangeren. Et ansikt vendt

mot et annet. Senket i en sjø, seilende bort

Jeg vet ikke noe mer enn dette. Det jeg vet

er at vi elsker bilder over alt annet på jorden

Og ingen av oss vet lenger hva et menneske er

Jeg har gått fra en ende av verden til en annen

Jeg har bedt blomstene, trærne, dyrene og gresset

om tilgivelse og bedt dem fortelle deg dette

Jeg har besverget fargene, lydene og duftene

og bedt dem lyse nedover veien der du går

Er du der inne et sted, et sted mellom to mørke

Null en null en null en. Mellom alltid og aldri

Vår uro, vår tro, vår tro, vår uro er verdens speil

De største broene

De største broene

har de spinkleste spennene

De rører selve balansepunktet

mellom vingen og avgrunnen

stupet og flukten

De største broene

- spinkelt tegner de

det utenkelige spenn inn

i linjene og se, plutselig

bærer de seg selv

De virker nesten drømt

Men har den tyngden som holder

vår drøm om å sveve på plass

pustet inn i et solskall

og himmelsatt

Det tyvende århundre

Jeg drømte i natt at de døde stod opp

fra de døde og begynte å grave i jorden

de lå i. De gravde frem våpen som ennu var

varme fra hendene som hadde holdt dem

De gravde frem soldater som skrålte og sang

De gravde frem vogner fullastet med skrik

De gravde frem uniformer, belter og støvler

bikkjer, granater og hjelmer … De gravde

og de gravde, de var nakne, utmagrede var de

og mennene de gravde frem var også nakne

Jeg drømte at døde menn drepte døde menn

Og levende var bare de som var døde, de

døde som gravde de levende frem og det var

seg selv de gravde frem og alle var døde

Øy

Her inne lukter det varm furu

skogbunn og liljekonvall, det jevne

suset i kronene over, røper havet

Månen teller sprossene på hagegjerdet

kaster bløte smell av lys i sjøene

og slikker havet i seg, i myke glefs

Villroseduft i duggvåt natt. Månen

hvisker: Pass deg selv og ditt eget begjær

Furusus. Havet er nær. Vi er på en øy

Om natten regner det. Neste dag er

regnvannstønnen full av himmel. Og du

med kjølig glans av natt i nyvasket hår

Dag og natt, suset av hav, rett over oss

Ararat

Det er ikke sant at tiden går

Det er vi som går. Inn og ut av tiden

Tiden er et øyeblikk

som viserne på klokken løper rundt i

Timer, dager, år. De levende

graver sine tegn på evighet ned i tiden

Hvor stort er mørket, hvor dyp

er tiden. Hvor gammelt lyset enn er

Lyset er alltid helt nytt

Eldre, større er mørket

Hinsides utstrekning, forløp og slutt

Innenfor det innerste, utenfor det ytterste

Hva finnes der

Døden er uten egenskaper

Gåter som bare din lengsel forstår

De kommer til syne når vannet stiger

Jo mørkere tiden, jo sterkere lyser en drøm

En mann sier: Jeg skal bygge en ark

Mannen er gal. Himmelen bor i den mannen

som klangen i en stor klokke