Arkitekt på villspor

Kan man si om etterkrigstidens mest ruvende betongblokker, som regjeringskvartalet i Oslo og rådhuset i Bergen, at i dag «omgås vi bygningene som en naturlig del av våre omgivelser»? Er det sant at Hydro-bygget er «svært vellykket der det ligger som en kubistisk komposisjon i parklandskapet ut mot Drammensveien»?

Slik presenteres vi for arkitekt Erling Viksjøs senfunksjonalistiske byggverk i pressemeldingen og katalogen som introduserer Norsk Arkitekturmuseums hovedutstilling i 1999, en mønstring som åpner i dag og varer fram til 17. oktober og som følgelig blir en selektiv markering av det 20. århundrets arkitektoniske finale fra museets side. For man kan jo like gjerne hevde at Viksjøs arkitektur havnet på villspor, uansett hvor talentfull han var som planlegger og formgiver, og at den stilretningen han førte ut i det ekstreme i de teknokratiske femti- og sekstiårene representerer en byggeskikk som nå bør være passé.

Men denne diskusjonen lar Arkitekturmuseet ligge, og det er synd, for er det noe vi trenger nå - foran år 2000 - så er det arkitektstandens selvransakende vurderinger av arkitekturens ulike uttrykksformer etter funksjonalismens degenerasjon for tre- fire tiår siden. En av Viksjøs samtidige var jo Knut Knutsen, en bygningsmaterialenes og naturtilpasningens estet, opptatt av økologiske spørsmål og regional byggeskikk, og han dannet skole; det har hele tiden etter 2. verdenskrig eksistert et «knutsensk» alternativ til den herskende byggemåten her i landet.

Erling Viksjø kombinerte på en suveren måte «arven fra det norske og de nye internasjonale strømninger», hevdes det i utstillingskatalogen. Han var «den første arkitekt som bygget høyhus her i landet», og han var «modig nok til å bruke samtidens mest moderne formspråk». Som forbilde hadde han avantgardisten Le Corbusier, en inspirasjonskilde for hans gjennombrudd allerede i 1939, da han vant konkurransen om regjeringsbygningen, skivehuset som ble reist på det unike Empirekvartalets ruiner og sto ferdig i 1959.

«Her fikk han vist sin evne til å kombinere førsteklasses betongkonstruksjon med arkitektur av internasjonal klasse,» bedyres det. Bygningen har «en uniform rasterfasade, med additiv struktur», opplyses det videre. Viksjø selv mente at «regjeringskontorenes forskjellige byggetrinn er tilpasset arkitekturen rundt», han siktet da også til den såkalte Y-blokken som ble bygget over Arne Garborgs plass i 1970 og strekker seg tett opp mot den nyklassisiske Deichman-bygningen fra 1933. «Dette er forsåvidt riktig,» kommenteres det i katalogen, «men da er eldre elementer som Bulls regjeringsbygning og Trefoldighetskirken trukket inn i Erling Viksjøs komposisjon.» Her vil folkemeningen og et stort antall arkitekter protestere. Høyblokkens dominerende lokalisering i den gamle sentrumsbebyggelsen er sterkt omstridt, og Y-blokkens brutale okkupasjon av byrommet foran den vakre biblioteksbygningen regnes av mange som en av de mest groteske byplantabber i hovedstadens nyere historie. Det hjelper lite at betongen er sandblåst, med veggdekorasjoner av Picasso og kjente norske kunstnere, når reguleringen og bygningsutformingen fikk så fatale konsekvenser for de eksisterende omgivelsene.

Her skal det skytes inn at vi i en bisetning blir informert om debatten som oppsto omkring Empirekvartalet, og at Viksjø leverte et skisseforslag som forsøkte å forene nybygging og bevaring, men dette ble forkastet av byggekomiteen. Arkitekter arbeider sjelden kunstnerisk fritt, oppdragsgiveren - i dette tilfellet staten med Arbeiderparti-regjeringen som mektig interessegruppe - tar som regel de avgjørende beslutningene. Også i det neste eksemplet, det himmelstrebende rådhuset i Bergen, må vi huske at byggherren - det kommunale maktapparatet - var premissleverandør for bygningsprosjekteringen da Erling Viksjø vant arkitektkonkurransen i 1952. Men når det er sagt, hviler resten på arkitektens faglige skuldre. Og høyblokker i betong var på moten den gang, i byer og bygdesentra, og Viksjø gikk i spissen for den tvilsomme bevegelsen.

Også i omtalen av rådhuset i byen mellom de syv fjell bemerkes det kort at det oppsto «stor debatt om bygningsbevaring», og det innrømmes at «høyblokken får et noe fremmed preg der den ligger inneklemt mellom et assortert utvalg eldre bygninger», men forøvrig foretar ikke Norsk Arkitekturmuseum noen helhetlige betraktninger omkring spørsmål av byplanmessig art. Igjen opplyses det at byggverket «viser en tydelig Le Corbusier-inspirasjon» og har «en additiv rasterfasade», den formale minimalismen gjøres til noe positivt i seg selv, men det er vel et ubestridelig faktum at vi i våre dager ønsker større variasjon og poetisk frodighet i det arkitekturspråk som omgir oss.

Å bygge en slik betongstøpt koloss i det enestående bylandskapet ved Lille Lungegårdsvann, fullført så sent som i 1973 (tre år etter arkitektens død), for å etablere en visuell påminnelse om de kommunale etaters betydelige rolle i samfunnslivet, er drøy kost. Visse kritikere kaller det vulgærfunksjonalisme, andre går så langt som til å ville rive denne anmassende bygningsarv. Derfor er det vanskelig å akseptere påstanden om at Erling Viksjø var «en av tidens mest nyskapende arkitekter», fordi han var opptatt av «det store grep» og av «planløsningenes geometri». Hovedteksten i utstillingskatalogen er skrevet av stipendiat Hallvard Trohaug, som åpenbart kun har lest sekundærlitteraturen om den sveitsiske arkitekturteoretikeren Sigfried Giedion som var en pionér når det gjaldt å formulere kritikken mot funksjonalismen etter 1945.

Erling Viksjø fulgte «den nye funksjonalistiske tradisjon» programfestet av Giedion, hevder Trohaug, som var jakten på «en ny monumentalitet». Problemet var at man fikk «ingen symbolbygninger, bare funksjonelle bygninger». Giedion og hans etterfølgere krevde «gjeninnføringen av det arkitektoniske monument», gjerne plassert i parker eller på åpne tomter «der man har revet den eksisterende bebyggelsen». Viksjø-blokkene er altså slike monumenter, i Arkitekturmuseets øyne, men det er meget tvilsomt om det var denne typen byggverk Giedion siktet til da han skev sitt banebrytende verk Space, Time and Architecture: The Growth of a New Tradition i 1941 og senere med stadig større tyngde framhevet den finske regionalisten Alvar Aalto som en av samtidens ledende arkitekter,

Etter å tatt sin eksamen ved NTH i Trondheim i 1935 arbeidet Erling Viksjø noen år som assistent hos Ove Bang, kanskje den mest følsomme av våre tidlige funksjonalister ved siden av foregangsmannen Lars Backer, og da var det fortsatt mulig å gi modernismen et menneskelig ansikt. Så kom brutaliseringen, i første rekke på grunn av utviklingen i byggebransjen og den hensynsløse tomteutnyttelsen i bykjernene. Standardiseringen førte til en steril skjematisk grafikk i arkitekturbildet. Det gikk sport i å gestalte bygningene på den mest figurfattige måten. Og til slutt kom de banale boksene som fremmedlegemer presset inn mellom fortidens mangeartede bygninger.

Det var denne utarting Sigfried Giedion og - noen tiår senere - hans elev Christian Norberg-Schulz argumenterte mot. Arkitekturen må hele tiden forandre seg, være kreativt framtidsrettet, men samtidig er det et ultimatum at den regionale arven fra tidligere epoker føres videre - uten å kopiere stilartene - og at hver bygning tilpasses sitt særegne sted. Norberg-Schulz har gitt denne byggemåten navnet stedskunst. Det handler om respekt for de forskjellige miljøer som er skapt før oss. Ikke minst viktig er byrommet, arenaen for livet mellom husene, og utslagsgivende er også den volumkarakter og design som preger bygningskroppene i en gate eller rundt en plass.

Utstillingen Arkitekt Erling Viksjø gir grobunn for mange viktige ettertanker, men dens ramme blir for snever. Norsk senfunksjonalisme er for problematisk til å bli puttet i trange estetiske båser som dette. Særlig når vi befinner oss ved utgangen av 1900-tallet og står midt oppe i en omfattende, løfterik omgivelsesdebatt.