Arkitektmakt og folks smak

Professor Ole Jørgen Benedictow er historieløs og i utakt med samtidens virkelighet når han lanserer sin eliteteori

PROFESSOR EMERITUS i historie ved Universitetet i Oslo, Ole Jørgen Benedictow, plasserer meg - i artikkelen «Maktas minareter» (26. juli) - i en diktatorisk arkitektelite som tvinger modernistisk arkitektur på folk. Dette overgrep gjennomfører arkitekter med min autoritære legning i allianse med mektige politikere og medier, forankret i et «sosialistisk ideologisk tankegods, med sine perspektiver på elitene som skal lede massene til det gode samfunn» uten hensyn til «folkelige oppfatninger av pen og stygg arkitektur».Opp mot denne elitistiske maktutøvelse setter Benedictow en demokratisk populisme, basert på et reelt folkestyre, og han tar det for gitt at folk flest foretrekker «demokratiets arkitekturform» som står for mangfold og «gjerne vil omfatte historiserende elementer». Jeg inngår altså som arkitekt og arkitekturskribent i det «maktens jerntriangel av politikermakt, arkitektmakt og mediemakt som kveler all folkelig opposisjon og gir full gjennomslagskraft for arkitektelitens totalitære modernistiske monokultur». Intet mer, intet mindre.

ALLEREDE i første setning setter Benedictow likhetstegn mellom min politiske og faglige tenkning: «AKP-ml-er Jan Carlsen har i sommer igjen vært på krigsstien mot mennesker som drister seg til å stille seg kritisk til modernistisk arkitektur.» At jeg meldte meg ut av AKP på slutten av 1980-tallet, og i dag betrakter partiet som steindødt, interesserer neppe historieprofessoren. Hans agenda er å stigmatisere og mistenkeliggjøre; skjult i min arkitekturjournalistikk ligger politiske motiver med det mål «å tjene maktelitenes interesser». Høyblokker er et slikt «maktredskap», skriver Benedictow, derfor krever modernismens elitister flere tårnhus, og med disse «maktas minareter» roper vi ut at det er «makta som rår». Ut av dette konspiratoriske sammensurium kan man trekke to relevante temaer. For det første: Vi trenger en utredning som avdekker den reelle makten i bybyggingen. For det andre: Det er nødvendig å fortsette debatten om «stygt og pent» i den moderne arkitekturen.Ligger makten hos trioen politikerne-arkitektene-mediene, eller vil en maktutredning kunne bekrefte at det er helt andre krefter som dirigerer byplanarbeidet og det arkitektoniske? Hvilken rolle spiller aktører som grunneierne, byggherrene, meglerne, entreprenørene og den øvrige byggebransjen i dette bildet? Hvor går profitten i boligbyggingen, oppføringen av næringslokaler osv. og hva betyr det økonomiske vinningsaspektet i denne sammenheng?Professor Ole Jørgen Benedictow er historieløs (sic) og i utakt med samtidens virkelighet når han lanserer sin eliteteori. Under den funksjonalistiske arkitekturens glansdager i første halvdel av 1900-tallet var båndene tette mellom den sosialdemokratiske staten og det private næringsliv, så kom markedsliberalismen i 80-årene og vi fikk endrede allianser som skapte nye betingelser for arkitektyrket. I begge samfunnssystemer gjenspeiler husbyggingen de rådende maktforhold; man kan si at utviklingen har gått fra velferd og fellesskap til økende privatisering, med tilsvarende innvirkning på de fysiske omgivelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I MELLOMKRIGSTIDEN og de første årene etter 1945 oppfattet mange arkitekter seg som kollektivets formgivere, og en rekke av våre funkisbygninger tilhører høydepunktene i vår nasjonale byggekunst. Men så kom vulgærfunksjonalismens fremmedgjørende arkitektur, de sjelløse boksene som folk med god grunn misliker, hånd i hånd med den fatale drabantbytenkningen. For Oslos vedkommende betyr dette at øst/vest-skillet ble forsterket, bla. med Groruddalen som byplankunstens bakgård. Og i dag ser vi tegn på at den sosiale og kulturelle segregasjonen videreføres med et nytt «vestkanten» for høyere inntektsgrupper i de attraktive områder som skal utbygges langs hovedstadens sjøfront fra Fornebu i sørvest via Tjuvholmen og Bjørvika til strendene ved Mosseveien. Et flertall utøvere innenfor arkitektstanden opplever et stort faglig-etisk ubehag når det gjelder prisnivået på boligmarkedet, for å ta et tidstypisk fenomen, gleden ved tegnebordet reduseres, og profesjonen føler seg like lammet overfor den byplanmessige forskjellsbehandling som finner sted mellom sovebyene og de mer privilegerte sentrumsstrøkene. Og angående Benedictows påstand om at arkitekter «snakker opprømt om en skyline i Oslo formet av skyskraperligende høyhus», vil jeg svare at vi deler oss i to i dette viktige spørsmål, mange er erklærte motstandere av hovedstadens - og andre byers - «manhattanisering» og gir uttrykk for sitt syn i mediene.

HISTORIEPROFESSOR Benedictows bruk av begrepet modernisme er like unøyaktig og forledende som hans karakteristikk av folks arkitektursmak. Her vil jeg henvise til siste nummer av bladet Byggekunst (4/05), der det rettes kritikk mot «modernismens abstraherte arkitektoniske uttrykk» og åpnes for et mer sensuelt og organisk formspråk med anvendelse av ornamenter og skulpturell fantasi. De siste ti-femten årene har vi bevitnet en slik formal frigjøring fra den puristiske arkitekturens tvangstrøye, i Oslo manifestert i byggverk som Tinghuset, Universitetsbiblioteket, Mortensrud kirke og Nydalen T-banestasjon. Er dette bygninger folk flest forakter? Vil opinionen kun ha hus som hermer historiske arkitekturformer? Neppe. At Benedictow selv tonet flagg i diskusjonen om Tullinløkkas utbygging, og uttalte seg positivt til finansmannen Petter Olsens kitsch-arkitektur, får være hans sak. Men å hevde at alle ønsker en tilbakeskuende byggemåte, er en tilsnikelse.Benedictow påberoper seg en populistisk holdning til byutviklingen. Innbyggernes røst må bli hørt hvis demokratiet skal fungere. Der er vi enige. Og ironisk nok anklaget en kollega meg for å være populist da jeg reiste kritikk mot det «modernistiske» Vestbane-prosjektet til nederlandske OMA og norske Space Group, som jeg mente representerte en banalisert utgave av senfunkisen, en avleggs stil mange mennesker ville forbinde med det verste i etterkrigsarkitekturen. Og i denne forbindelse skrev jeg - som jeg gjentatte ganger har forfektet i min arkitekturjournalistikk - at brukermedvirkningen må styrkes. Folks avmaktsfølelse i bybyggingen er et urovekkende kjennetegn. Men jeg tror ikke at mannen og kvinnen i gata ser på arkitekten som en tyrann. Derimot merker mange seg hvordan utbyggernes økonomiske interesser får stadig større alburom i utformingen av våre fysiske omgivelser.