LAVE AMBISJONER: «Vi bare gjør det bestillerne ber oss om», «vi er bare en innkjøper», og «vi er bare en blant alle andre tilbydere», var den nedslående gjennomgangstonen hos Statsbygg, skriver tidligere kulturminister Åse Kleveland. Ambisjonene var større tidligere, da man laget bygg å være stolt av, som operaen. 

 Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
LAVE AMBISJONER: «Vi bare gjør det bestillerne ber oss om», «vi er bare en innkjøper», og «vi er bare en blant alle andre tilbydere», var den nedslående gjennomgangstonen hos Statsbygg, skriver tidligere kulturminister Åse Kleveland. Ambisjonene var større tidligere, da man laget bygg å være stolt av, som operaen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Arkitektonisk abdikasjon

Pris er dårlig målestokk for kvalitetsarkitektur.

I 2009 la regjeringen fram et omfattende dokument om statens arkitekturpolitikk. I november 2012 presenterte de statlige byggherrene de siste års resultater. Det var mye å glede seg over, men budskapet fra Statsbygg, landets største byggherre, var oppsiktsvekkende. Ikke minst sett i forhold til dagens interesse for arkitektur og design. Sånn sett er det den rene revolusjonen som har funnet sted de siste par tiår.

I dag tar vi vår nasjonale rikdom og vellykkethet, for gitt. Vi glemmer så fort at Norge, på starten av 90-tallet hadde den høyeste arbeidsledigheten etter krigen, statsfinansene var anstrengte, og næringsliv og banker slet tungt. Etter 80-åras jappetid var det stille på byggeplassene. Arkitektur og design, var i beste fall noe for spesielt interesserte. Noen kulturpolitiske ambisjoner for omgivelsenes kvalitet, eksisterte ikke.

I 1990 startet Gro-regjeringen arbeidet med å etablere en statlig politikk for arkitektur, design, og stedsutvikling. Den bærende målsettingen var kvalitet og helhetstenkning gjennom samarbeid, og staten som forbilde for det byggende Norge. Norsk Form ble etablert som et slagkraftig og ubyråkratisk organ. OL på Lillehammer ble en fantastisk «test-bed» for den nye satsingen. Norge «vant OL», og sto til gull også når det gjaldt utformingen av rammene omkring folkefesten. Med styrket selvtillit og høye ambisjoner, ble disse erfaringene videreført med store statlige prosjekt som hovedflyplassen på Gardermoen, sykehus og forsvarsanlegg. Det ble utgitt en veileder om estetikk i statlige bygg og anlegg. Veimyndighetenes satsing på veiens estetikk manifesterte seg i vakre rundkjøringer, kunstutsmykkede tunneler, fantasifulle turistveianlegg, og landskapsarkitektonisk kreativitet. Statsbygg, statens største byggherre og forvalter, var en viktig aktør. Snøhetta tegnet Bibliotek i Alexandria, og andre norske arkitekter markerte seg internasjonalt

Artikkelen fortsetter under annonsen

Landets økonomi kom på skinner, byggevirksomheten akselererte og Snøhettas nye kulturkatedral av et operabygg inspirerte offentlige så vel som private utbyggere. I 2009 ble den statlige arkitekturpolitikken fra 90-tallet ytterligere forsterket og fordypet med arkitektur.nå, et omfattende dokument med målsettinger, analyser og forslag til konkrete tiltak. Statens rolle som forbilde og fanebærer for kvalitet, ble ytterligere forsterket, nå med tydelige ambisjoner om bærekraft, universell tilgjengelighet. Forventningene var store.

Tre år seinere, i november 2012, arrangerte Norsk Form, seminaret status.nå 2012. De statlige byggherrene presenterte sine resultater, strategier og tiltak for å oppfylle målene i statens arkitekturpolitikk. Mye bra hadde skjedd, Statens vegvesen var i en særklasse, mens Statsbyggs innlegg skapte voldsomme reaksjoner.

«Vi bare gjør det bestillerne ber oss om» og «vi er bare en innkjøper», og «vi er bare en blant alle andre tilbydere», var den nedslående gjennomgangstonen. Og videre: «Vi kan ikke ta noen risiko» og «vi skal ikke drive noen arkitekturdebatt». Hvilken nedtur!

Følg oss på Twitter

Statsbygg har mange ganger vist at de kan framskaffe gode, i noen tilfeller fremragende, bygninger. Nesten alle har til felles at de er resultat av arkitektkonkurranser. På Statsbyggs hjemmesider understreker man i tråd med arkitektur.no, at «Statsbygg strever etter breidde i konkurranseformer med ei rimelig fordeling mellom plan- og designkonkurranser, anbodskonkurransar og andre former.» Men hvordan kan det da ha seg at Statsbygg, til tross for de to siste årenes store oppdragsportefølje - med ett unntak- ikke har avholdt noen arkitektkonkurranser som har som har arkitektonisk kvalitet som fremste målsetting?

Seminaret i november avdekket at Statsbygg stort sett kjører anbudskonkurranser på arkitekttjenester. I praksis viser det seg da at laveste pris vinner. Dette er spesielt problematisk, fordi staten, som landets største byggherre, setter en standard - på godt og ondt. Statsbyggs praksis kan dermed legitimere en endimensjonal framgangsmåte i forhold til andre offentlige etater.

Hvordan har det blitt slik? Regjeringens politikk er ambisiøs og tydelig. Statsbygg har ca. 800 velkvalifiserte ansatte. Er det noe ved Statsbyggs mandat og posisjon som står i veien for at de fullt ut kan fylle sin rolle som forbilde? Eller er det nok et utslag av den regelredsel som tidens public management-tenkning har medført hos mange offentlige organer, hvor det enkleste kan være å gi det billigste oppdraget til den rimeligste tilbyderen? Eller kan det være et resultat av at de bestillende departementer ikke uttrykkelig ber om slike konkurranser?

ARTIKKELFORFATTER:  Åse Kleveland  Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
ARTIKKELFORFATTER: Åse Kleveland Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer

Hvis så er tilfelle, er spørsmålet hvordan Statsbygg vil fylle sin rolle som forkjemper for kvalitet i arkitekturen, og hvordan man som landets fremste byggherre, kan bli det forventede forbilde både hva angår prosess og resultat.