ÅPNING: Kong Harald fikk hjelp med saksen av åtte år gamle Ida Madshus da han åpnet Nasjonalmuseet for arkitektur på Bankplassen i Oslo i 2008. Foto: NTB Scanpix
ÅPNING: Kong Harald fikk hjelp med saksen av åtte år gamle Ida Madshus da han åpnet Nasjonalmuseet for arkitektur på Bankplassen i Oslo i 2008. Foto: NTB ScanpixVis mer

Arkitekturens hus

Arktitekturmuseet må ikke bli en utstillingshall uten ansatte. Tiårsjubilanten må opprettholdes som en selvstendig enhet.

Kommentar

I april var det offisiøs feiring av 10. årsjubileet for ett av vår tids mest vellykte signalbygg, arkitektfirmaet Snøhettas operabygning i Bjørvika i Oslo.

Måneden før var det også 10 år siden Arkitekturmuseet på Bankplassen i Oslo ble kongelig åpnet. Men ingen, verken nasjonalmuseet, arkitektene eller kulturens ivaretakere i regjeringen fant på å feire det.

Det er imidlertid en sammenheng mellom de to jubileene. Arkitektene i Snøhetta er ikke bare Norges mest feirede innenfor sitt fag, de konkurrerer med og vinner fra tid til annen over de fremste arkitektene i verden.

Arkitekturmuseet på sin side holder til i en bygning tegnet av vår første betydelige arkitekt, Chr. Grosch, som tidlig på 1800-tallet søkte inspirasjon til sin greskinspirerte klassisisme hos kanskje verdens mest berømte arkitekt, Karl Friedrich Schinkel i Berlin.

Med litt velvilje kan man se Arkitekturmuseet fra Operaen, og omvendt. Men først og fremst er det en åpenbar arkitekturhistorisk linje mellom Grosch og Snøhetta, med arkitekt Sverre Fehn som mellommann og formidler. Med påbygget han tegnet, paviljongen, finansiert av Jens Ulltveit-Moe, og med hans navn, forenes klassisisme og modernisme på en unik måte i bygningen. Jens Ulltveit-Moes gave er i seg selv vitnemål om den borgerånd som fikk sitt gjennombrudd med opplysningstid og nasjonsbygging på 1800-tallet, og som noen av våre kapitalister slutter seg til også i dag.

Den stilrene bygningen, som inngår i rammen om en av byens vakreste plasser, Bankplassen, er skapt for å være et arkitekturmuseum og er preget av det. Her er tegningsamlinger, og studiesaler med arkitekturlitteratur og Per Krohgs strålende portrett av arkitekt Lars Backer. Her finner vi Norberg-Schultz-salen med hans boksamling, diplomer og Gunnar Torvunds byste, samt Sverre Fehns rom med diplomer og Morten Krogvolds foto av ham. På direktørkontoret står bysten av museets første direktør, Elisabeth Seip, Grosch’ biograf. I vestibylen henger en navneplate med vinnerne av Grosch-medaljen, innstiftet i 2001.

Sverre Fehn er selv internasjonalt prisbelønnet, og museet ble hans siste verk. Han har også tegnet interiøret, og takket være hans blikk, er museets restaurant blitt det vakreste spisestedet i Oslo, preget av kvalitet og arkitekturhistorie.

Arkitekturmuseet er en del av Nasjonalmuseet for kunst, som nå forbereder seg på en tilværelse på Vestbanen i Oslo. Det skal finne en ny form, både som museum og som organisasjon, ledet av en ny direktør.

Da er det vesentlig at museet på Bankplassen opprettholdes som selvstendig enhet under Nasjonalmuseet. Det må for all del ikke bli en utstillingshall uten ansatte. Det må forbli et levende forum for arkitekturforskning, dokumentasjon og formidling til et bredt publikum.

Og framfor alt: Det er viktig at arkitektstanden selv ser verdien av museet. Jeg har ikke inntrykk av at deres organisasjon til enhver tid er seg bevisst at museet på Bankplassen er arkitekturens sted i Norge, skapt etter en lang prosess og med historie tilbake til byggingen av det moderne Norge i samspill med det beste ute i den store verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook