Arkitekturens skrekkabinett

Hyttebyggingen i det norske høyfjellslandskapet tyder på at hyttebaronenes dannelse er omvendt proporsjonal med pengesekken.

En reise i det norske høyfjellslandskapet fortoner seg mer og mer som et mareritt inn i et arkitekturens skrekkabinett. Under dekket av en særlig omtanke for tradisjonelle byggemåter og nasjonal byggeskikk, oppføres hytter som blir stadig større og stadig mer overlesset av tradisjonalistisk bestykning. De nye hyttebaronenes velregisserte ødeleggelse av et sårbart og særpreget kulturlandskap, applaudert av lokale bygningsråd, avslører en grunnleggende kulturløshet og en tilhørende dyptliggende frykt for det som er det eneste konstante i enhver tradisjon, forandringen. Hangen til nasjonal patos hindrer oss i å føre tradisjonen videre inn i vår egen tid. Men verre er det at den også øver vold på den historien som vår tradisjonelle byggeskikk er et resultat av.

Dagbladet skrev for noen måneder siden om heftige diskusjoner forut for Nesodden kommunes godkjenning av det som i avisen ble referert til som en «modernistisk» utformet enebolig. Ett av motstandernes argumenter var at bygningen ikke passet inn i omgivelsene, at den brøt med stedets øvrige arkitektur.

JEG FESTET MEG VED selve argumentasjonen. Ikke fordi kravet om tilpasning til eksisterende egenart er uten betydning ved behandling av en byggesøknad, men fordi formuleringer som den siterte er blitt så farlig lettvinte å ty til. Selv der det overhodet ikke er mulig å påvise noen stedlig egenart som kan danne forbilde, opplever vi at det stilles krav om tilpasning. Når tilpasningskravet brukes ukritisk og ureflektert på denne måten, reduseres det til et besvergende mantra som etter min oppfatning tilslører en generell og altoverskyggende frykt for annerledes, eller «modernistisk» arkitektur.

Denne angsten for det nye, kamuflert som en særlig omtanke for eksisterende kvaliteter og tradisjonell lokal byggeskikk, er interessant om vi sammenligner med det som skjer andre steder i landet, for eksempel på Beitostølen. Her er det de siste årene satt opp en rekke nye hytter. Om vi da kan kalle dem hytter, disse toetasjes villaene som kroner hver knatt og knaus i det som etterhvert er blitt forvandlet til et ravinelandskap av vegskjæringer og meterhøye støttemurer.

DET SKAL MYE GOD VILJE TIL for å hevde at den hyttelandsbyen som krabber oppover dalsiden, har noen som helst likhet med tradisjonelle byggemåter i dette karrige fjellterrenget, der beskjedne tømmerhytter ligger godt plassert mellom lynggrodde bergknatter i sparsom, men varsomt bevart bjørkeskog. Hverken voldtekten av landskapet eller den anmassende ansamlingen av prangende fritidsboliger kan med noen som helst rimelighet sies å passe til omgivelsene. Men det har øyensynlig ikke bekymret bygningsrådet i kommunen, og ikke har vi hørt om rasende naboaksjoner heller. Denne øredøvende taushet, som vanskelig kan tolkes som annet enn akklamatorisk tilslutning til det som har skjedd, gjør det fristende å presentere en spekulasjon. Kan det være slik at disse ravasjer i et sårbart og særpreget kulturlandskap blir akseptert, og til og med applaudert, fordi de hyttene som bulldozerne har ryddet plass til, er markedsført som tradisjonsbasert byggeri, som en særlig omsorgsfull tilpasning til og videreføring av stedets byggeskikk?

Spekulasjonen blir alt mer påtrengende etterhvert som man tar disse hybride hyttebygg nærmere i øyesyn, for her finnes det flust med allehånde tradisjonalistisk bestykning: laftet tømmer og villmarkspanel, karnapper med kuplet glass, skråtak med torv og tårn, profilerte vindskier og takrenner med utstikkende dragehoder, tømmerportaler med dreide stolper, i tillegg til innsprengte dobbeltgarasjer med fjernstyrte porter av lakkert edeltre.

DISSE BAROKKE COLLAGER av elementer fra det bygningshistoriske arkiv har imidlertid ikke noe med arkitektur eller byggeskikk å gjøre. Slike eksesser i nasjonal patos er slett ingen videreføring av lokale byggetradisjoner. Like lite som det kan kalles tradisjonsmusikk å framføre utvalgte brokker av Fanitullen og Myllargutten samtidig, med Sondre Bratlands religiøse folketoner som stemningsskapende kor i bakgrunnen. Det bunadkledte pengepraleri som brer seg ut over det norske fjellandskapet, og det gjelder ikke bare på Beitostølen, er et sykdomstegn, et symptom på den stadig mer utbredte form for anorektisk estetisisme som består i å gulpe opp igjen alt som er ureflektert annammet av historiske former og motiver som i årenes løp har flimret forbi. Tilfellet Beitostølen er i så måte langt mer alvorlig enn at et «modernistisk» hus oppføres i et ellers tradisjonelt villastrøk. For den ukritiske opphopingen av tradisjonsilluderende motiver avslører i realiteten en dyp kulturell krise. En krise som både hindrer utvikling av en ny og levedyktig arkitektur, og som resulterer i daglige mord på en byggekultur som det har tatt århundrer å dyrke fram. Dersom disse bygningsmessige vulgariteter markedsføres under betegnelser som tradisjonell og nasjonal, må man kunne formulere følgende paradoks: all god arkitektur er nasjonal, all «nasjonal» arkitektur er dårlig.

Smak og behag kan ikke diskuteres, sies det. Men det er nettopp smak og behag som er utgangspunktet for de diskusjoner som føres i norske bygningsråd hver eneste dag. I fraværet av, eller i strid med faglig funderte råd og anbefalinger, søker de politisk valgte rådsmedlemmene tilflukt i sine personlige smaksoppfatninger og preferanser når de gir sitt votum. Noe de har full rett til etter dagens lov- og forskriftsverk. Problemet er at denne retten til subjektiv skjønnsutøvelse altfor ofte resulterer i at interessen og bekymringen for «lokal» arkitektur og byggeskikk legitimerer lemlestelse av kulturlandskap og pervertering av hevdvunne byggetradisjoner. Da er det etter min ringe oppfatning på tide å spørre om vi har en plan- og bygningslov og en forvaltningspraksis som er tjenlig for norsk arkitektur og bygningsarv.