Arkitekturens vendepunkt

Snart skal århundrets norske arkitekturutvikling oppsummeres. Har vi forstått hva som skjedde da mellomkrigstidas vakre funksjonalisme utartet til en skjematisk, stedsfiendtlig brutalisme etter 1945? Hva har vi lært av 60- og 70-årenes omstridte byggemåte, og kan vi hevde at samtidsarkitekturen viderefører det beste i den genuine modernismen?

La oss ta Oslo som eksempel, selv om det samme byplanfilosofiske og estetiske bruddet fant sted over hele landet, og konstatere at fjordbyen hadde en relativt homogen og tiltalende karakter da byggeboomen var over med krakket i 1899, og man et par famlende tiår seinere gikk inn i den løfterike funksjonalistiske epoken. Nye bygninger ble som regel varsomt tilpasset sine omgivelser, og de første funkishusene - pionerbygninger som restaurant Skansen og Horngården (Lars Backer) og Kunstnernes Hus (Blakstad og Munthe-Kaas) - var nyskapende arkitektonisk sett, men viste samtidig respekt for nabobebyggelsen og landskapet de sto i. Målestokken, materialbruken og detaljeringen harmonerte med den gamle stilen. Byggeprosessen og teknologien hadde fortsatt håndverkskarakter; mekaniseringens og den standardiserende industrialiseringens figurfattigdom var ennå ikke dominerende. En humanistisk innstilling preget arkitektyrket, framskrittet skulle tjene befolkningen og velferdssamfunnet.

Oslo er internasjonalt kjent for sin særegne funksjonalistiske arkitektur fra tida mellom de to verdenskrigene. Selv et så omfattende byggverk som Samfunnshuset (Ove Bang), ferdig i 1940, regnes som et klenodium i modernismens historiebøker. De krumme, lave boligblokkene i Professor Dahls gate (Frithjof Reppen) er kjære klassikereog samme begeistring vekker rekkehusene Heia i Bygdøy allé (Nicolai Beer) og Villa Damman i Havna allé (Aasland og Korsmo).

Man kan hevde at den opprinnelige funksjonalismen hadde et regionalt preg, slik også de tidligere stilartene - blant annet jugend og nyklassisismen - var lokalt forankret og tilhørte en tradisjonell bystruktur. De moderne uttrykksformene inngikk i en hjemlig kulturell sammenheng. En nasjonal avantgardisme var skapt i arkitekturen da 30-tallets økonomiske krise og 2. verdenskrig brøt løs. Arkitektene gikk til faglig boikott under okkupasjonen, da nazistene annekterte Norske Arkitekters Landsforbund, og så fulgte gjenreisningen og Den Nye Tids byplanlegging og herskende arkitektursyn. Riktignok dannet det seg en «skole» rundt den økologisk inspirerte arkitekten Knut Knutsen, og en rekke fine bygninger ble tegnet utover i de første etterkrigsårene, fulgt opp av enere som Sverre Fehn og Lund & Slaatto fram til våre dager, men hovedtrenden var av en helt annen gehalt.

Vi gikk inn i maskinbytenkningens tidsalder.

Vendepunktets forløp kan føres tilbake til byens generalplan fra 1934(Harald Hals), og til den totalitære rådhusreguleringen som skulle utslette alle fjordbykvalitetene i området Vika, mellom Akershus festning og Vestbanen, men det var Soneplanleggingens Rasjonelle Logikk som forandret Oslo fundamentalt og la grunnlaget for det man på folkemunn - med unisont ubehag - kaller «etterkrigsarkitekturen».

Med soneplaner menes den form for bybygging som strengt skiller de forskjellige funksjoner i forretningsstrøk, boligkvarter, industriområder, transportårer, rekreasjonsarealer, forlystelsessteder osv. Byen blir oppfattet som en strømlinjeformet Ford-fabrikk, effektiviteten prioriteres, menneskene underordnes «maskineriet» og ikke omvendt. Den mangfoldige og «kaotiske» by med sine innholdsrike og sjarmerende «byer i byen» - hvor også det bygningshistoriske særpreg har stor betydning - ignoreres i byfornyelsen. Rivningsraseriet i denne historieløse æra tok fra oss Det engelske kvarter, Empirekvartalet, Enerhaugen, Skansen, Ruseløkkbasarene, Hammersborg skole og mange andre uerstattelige bygningsminner. Og urgamle Pilestredet ble amputert av en motorveitunnel.

Slik oppsto enorme ensidige «gettoer» som bl.a. Vestre Vika, Bjørvika- Bispevika, Grønland- Vaterland, Groruddalen, Regjeringskvartalet og Lysaker torg.

Og først og fremst ble byens ulykksalige todeling, splittelsen mellom Østkanten og Vestkanten, forsterket av denne segregerende planleggingsstrategi - med Groruddalen som hovedstadens «bakgård». Det som skjer med reguleringen av Fornebu vil ikke redusere byens dualisme; Bærum fortsetter å trekke til seg ressursene og øke ubalansen i regionen.

Det er i denne overordnete sammenheng arkitekturen må diskuteres. Fjordstedet Oslo, med sitt unike maritime naturmiljø, blir neglisjert og forringes av motorveier og containerhavner og sjønære hovedkvarterer for kapitalsterke konserner. Den helhetlige fjordbyplanen, som burde legge boliger langs strendene, får ikke Plan- og bygningsetaten mandat til å utarbeide. Et offentlig byrom som Jernbanetorget blir forsynt med et nytt gigantisk kjøpesenter vis-à-vis Oslo City. Ærverdige Storgata forsømmes ytterligere. Og nå er det flere kjente arkitekter som går inn for å bygge nye skyskrapere i sentrum, stikk i strid med bytopologiens og landskapsformens egenart. En «manhattanisering» av Oslo var utenkelig for førti år siden, før Det teknokratiske vendepunktet, den gang stedskunsten tilhørte byplanyrkets ABC.

Selvsagt må vi anvende den moderne teknologien, og storbybilismen er en del av vår sivilisasjon. Vi er også nødt til å innse at markedskreftene rår, og at det ikke lenger er mulig å planlegge på mellomkrigsarkitekturens premisser. Byggekunsten står ikke stille, og alt varikke bedre før. Det bygges mye bra iOslo i dag også, vi har mange dyktigearkitekter; en kronikk kunnne handle om triumfene i samtidsarkitekturen.

Men mesteparten av bebyggelsen anno 90-tallet er middelmådig, og grunneierne og de private utbyggerne dikterer byutviklingen. Politikerne har for stor makt i utformingen av byen, og arkitektstanden går pinlig stille i dørene. Derfor reagerer folk. Arkitektforakten (som ofte er å skyte på pianisten) er påtakelig, vi opplevde det med all tydelighet i diskusjonene om Storebrand-kolossen ved Aker Brygge og Tullinløkka-utvidelsen. Kunnskapsmangel gjør at «funksjonalismen» får skylden og det postmoderne svermeriet vinner gjenklang hos mannen i gata.

Likevel må vi forsvare modernismen, nåtidas arkitekturuttrykk. Det vil i dag si å kombinere formspråkene til så forskjellige mestere som Lars Backer og Knut Knutsen, oversatt til en stedsforankret byggekunst som på selvstendig vis gestalter vår egen tid. Ammerud-blokkene, Kreditkasse-giganten ved Stortorvet og Plaza-tårnet gjør ikke det. Bygninger skal heller ikke herme fortida. Arkitekturen må stå på egne bein og gjerne peke framover. Men den må høre hjemme i sitt nære omland. Det er stedet der det bygges som skal skape rammen om det nye: gateløpet, plassen, de tilstøtende bygningene, klimaet og naturen som omgir huset som oppføres.

Når moderne arkitektur er begavet tegnet, når formgiveren er kreativ i sin ydmyke holdning til faget, som da Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy så dagens lys (Eliassen og Lambertz-Nilssen), blir den samtidig tidløs. Det vil si funksjonalistisk og formfullendt.