Arkivaren som historieforteller

DEN 25. MARS

2004 var det 100 år siden et norsk arkivverk - eller arkivvesen som det het inntil 1935 - ble opprettet. Det skjedde gjennom kronprinsregentens resolusjon i 1904 og innebar at de to regionale arkivinstitusjonene som da eksisterte, stiftsarkivene i Trondheim og Bergen, ble direkte underlagt Riksarkivarens myndighet. Riksarkivaren var samtidig sjef for Riksarkivet. Arkivverket har gjennomgått store og mange forandringer i løpet av hundreåret, men uten at det har rokket ved hovedoppgavene våre. De har vært å sørge for at viktige offentlige og private arkiver blir tatt best mulig vare på, og å gjøre arkivene tilgjengelig for enhver legitim bruk. Hos oss har honnørordene vært langsiktighet, varighet og orden. Slik er det fremdeles i jubileumsåret.

Dessuten er tillit et viktig ord i arkivsammenheng. Uten tillit får vi ikke hånd om de arkivene vi ønsker å ha hånd om for å kunne dokumentere viktige samfunnsmessige forhold. Uten tillit kan vi ikke forvalte de arkivene vi skal bevare til beste for samfunnet. Uten tillit kan vi ikke formidle fra og om arkivene på en troverdig måte. Hensynet til den nødvendige tillit legger restriksjoner på hvilken rolle arkivinstitusjoner flest kan ha eller påta seg, hvilke aktiviteter de kan stå for, hvordan de kan administreres og styres. Det gjelder for de statlige arkivinstitusjonene så vel som for kommunale byarkiv og private arkivinstitusjoner. Hvem vokter vokterne? er en gammel problemstilling knyttet til arkivarens yrke. Tilliten til arkivarene er forankret i at vi makter å utøve arkivarrollen med basis i solide etiske prinsipper.

I JUBILEUMSÅRET

pågår det en diskusjon som rokker ved de gamle etiske prinsippene. Det er en diskusjon om arkivaren i rollen som historieforteller og aktør. Det er tilsynelatende bare en diskusjon om arkivformidling, og det er en del av en debatt som har pågått ganske lenge på det internasjonale plan. Høytidelig sagt er det en diskusjon om arkivinstitusjonenes sjel.

Debatten har sin rot i den såkalt nye museologien fra 1980-tallet der man utfordret det tradisjonelle synet på museene som verneinstitusjoner og i økende grad understreket deres rolle som aktører i samtidskulturen. Begrepet «dialoginstitusjoner» dukket opp i siste halvdel av 1990-årene og førte videre tanker fra den nye museologien. Begrepet ble introdusert som modell for den institusjonelle virksomheten på museumssektoren uten egentlig å være diskutert på uttømmende vis (Berkaak 2003). I forlengelsen av formidlingsdiskusjonen har det også vært et poeng for museumsinstitusjonene å fraskrive seg en posisjon som ekspertbaserte maktorganer for å bli «selvransakende dialoginstitusjoner».

Kravet om at arkivarene skal være historiefortellere er et forsøk på å overføre en ufordøyd museumsideologi og et uferdig produkt på arkivsektoren, en politikk for å gjøre arkivene til aktørpregede dialoginstitusjoner. Det er min overbevisning at dette må arkivsektoren verne seg mot for at bevaring fremdeles skal være vår fremste oppgave. Mens de eldste museene var en del av universitetsmiljøene og drev sin formidling som integrert del av slike miljøer, har arkivinstitusjonene sitt utspring og opphav i administrasjoner, i administreringen av statlig, kommunal og privat virksomhet. Arkivinstitusjonene har tradisjonelt aldri hatt aktiv formidling som sin hovedoppgave. I arkivsektoren har rollen som historieforteller tradisjonelt vært utført ved stedfortreder, nemlig gjennom den profesjonelle historieforskeren ved universitetene, og senere også gjennom lokalhistoriske og andre miljøer. Formidling gjennom stedfortreder har selvsagt ikke vært til hinder for at også ansatte ved arkivinstitusjonene har drevet formidling på ulike nivåer og i forskjellige fora opp gjennom tidene. Men hovedgrepet i nyere tid har vært at historiefortellingen er det historikerne som har tatt seg av - ikke arkivarene.

DET ER DENNE

hovedtilnærmingsmåten og dette hovedgrepet på formidlingsrollen som nå søkes erstattet av en aktiv rolle for arkivaren som historieforteller, i arkivinstitusjoner som påtar seg en aktørlignende rolle. Reformiveren bygger på den grunnleggende oppfatning at arkivene er maktorganer som må åpne seg for å komme folks reelle behov i møte. Dette fører lett galt av sted. Man har glemt at den egenaktiviserende formidlingen som har vært arkivenes varemerke, står i skarp kontrast til museenes rolle som autoritative formidlere av kanonisert kunnskap. Arkivinstitusjonene har således ikke et påtrengende behov for å frigjøre seg fra en tilsvarende makt- og formynderrolle.

Det er derfor en betydelig misforståelse å tro at prinsippene fra den nye museologien kan anvendes med hell på våre arkivinstitusjoner. Arkivinstitusjonene i Norge har i allfall i de siste 100 årene vært opptatt av å dokumentere rettighetene til folk flest og samtidig legge til rette for forskning og forskningsbasert formidling. I konflikter mellom Staten og enkeltmennesker har «makten» vår vært brukt til å ivareta både samfunnsmaktens behov for dokumentasjon av handlinger og rettigheter og tilsvarende for de enkeltmennesker som er involvert.

Typiske eksempler på at statens arkiver slik hjelper alle parter i en strid, er den rettsdokumentasjon som vi leverer til de stridende partenes advokater, og de personlige rettighetene vi daglig dokumenterer. Arkivene har i denne sammenheng ikke stått for noe budskap, eller representert noen sannhet med stor S. Vi har derfor ikke et behov for å frigjøre oss fra en formidlingsrolle basert på maktutøvelse. Vår holdning har vært og er at vi ikke skal dekke til. Men heller ikke skal vi kle av eller være aktører i samfunnspolitisk forstand. Da taper vi raskt den tilliten som er grunnleggende for vårt bevaringsarbeid.

Å BRUKE ARKIVENE

forutsetter en egenaktivitet som er basert på at arkivpersonalet legger forholdene til rette slik at brukerne finner frem til det relevante materialet. En viktig del av formidlingsoppgaven vår består nettopp i det å fortelle om selve materialet, at det eksisterer og hvordan det kan brukes. I norske arkivinstitusjoner er det ingen tradisjon for å hevde at man representerer Sannheten om historiske forhold, og jeg har tidligere avvist at det er aktuelt for oss å spille rollen som autoritative historiefortellere i dagens samfunn (Herstad 2003).

Vi i Arkivverket har gjennom tidene tatt i bruk nye teknologiske landevinninger i vår politikk for å øke tilgjengeligheten til arkivene for folk flest: xeroxkopiering, mikrofilming, digitalisering. På dette grunnlag inviterer vi folk til selv å bruke arkivene til beste for seg selv, og uten å sette oss i en tilsvarende formynderrolle som museene sies tradisjonelt å ha hatt. I dette perspektivet blir det umåtelig viktig at arkivene bevares i sin rette, opprinnelige kontekst. Dette berører selve kjernen i vårt bevaringsarbeid og er grunnleggende for å skape tillit til oss som profesjon. Bevaringsarbeidet må sikre at fremtidens viktigste problemstillinger kan besvares i stor utstrekning og med sikre konklusjoner. Bevaringsarbeidet må for all del ikke styres av arkivarenes egne forskningspreferanser, eller av arkivaren som samfunnsmessig aktør.