Arkivenes labyrint

Storverk om regjeringskontorene i London og i det okkuperte Norge. Anmeldt av Espen Søbye Kan ei bok som gis ut som nr. 14 i Riksarkivarens skriftserie, ha krav på offentlig omtale? I høyeste grad.

BOK: Hvis en etat skulle fortjene betegnelsen faktahelvete, må det være Riksarkivet. Og hva kunne ligge nærmere sentrumet i dette glødende inferno enn åra 1940- 1945, mer bestemt regjeringskontorene i Oslo og London?

Førstearkivar Ole Kolsrud har fått rollen som Vergil og har gått opp mer enn en sti i denne pirrende, skremmende og fryktelige materien. Boka er blitt en verdig oppfølger til hans «Maktens korridorer» fra 2001 som omhandler regjeringskontorene fra 1814 - 1940.

Kollektiv hukommelse

Riksarkivet har 174 000 hyllemeter arkivmateriale, det må naturligvis være ordnet for at det skal være mulig å finne fram i det. Det sier seg selv at også antallet kataloger med eskenummer og hyllesignatur over et så stort materiale fyller et helt bibliotek.

Hvordan skal man vite hvilken katalog man skal gripe til for å finne en bestemt opplysning? Det er i mange tilfeller utrolig vanskelig, derfor må arkiver ha håndbøker og veiledere. Fra disse er det mulig å gå til de detaljerte kataloger for deretter å bestille det aktuelle arkivmateriale og lete etter det bestemte aktstykket.

Dette er ingen trivialitet: For det første for at det i det hele tatt skal være mulig å bruke arkivmaterialet og for at det er mulig å bruke det på en etterprøvbar måte. Det dreier seg med andre ord om et system som skal gjøre det mulig å finne fram og orientere seg i fortida, dette systemet av håndbøker og kataloger er så å si selve nervetrådene i den kollektive hukommelsen.

Proveniensproblemet

«En splintret stat» består av tre deler. Den første delen omfatter naturlig nok regjeringskontorene i London. Den andre bærer tittelen «Den store villfarelsen» og beskriver hvilken skjebne som ventet departementene i Oslo under Nasjonal Samlings regime, det vil i virkeligheten si Terbovens rikskommisariat. Den tredje delen handler om hvilke arkiver som ble skapt av departementene i Oslo og i London og hvordan de til slutt havnlet i Riksarkivet.

I den tredje delen fins det en interessant drøfting av det for enhver arkivinteressert så interessante proveniensproblemet. Det er særlig for landssvikarkivene dette det gjør seg gjeldende. I Oslo ble 29 000 saker etterforsket. Sett at en etterforsker hadde arbeidet i et departement, da kunne saken hans bestå av en rekke dokumenter som ble tatt fra det departementet han hadde vært ansatt i. Fordi det var så mange landssviksaker, kunne mange institusjoners arkiver bli ganske ribbet. Leter man etter den samme saken i departementets arkiv, finner man nå bare en lakune.

Grunnlaget for alle arkiver, proveniensprinsippet, er at de skal bevares i det samme ordningssystemet som arkivskaperen brukte. Hva skulle man foreta seg med landssviksakene? Her kommer sekundær proveniens inn i bildet og Kolsrud viser til autoriteten Boëthius som hevdet at plasseringen av et aktstykke i et arkiv bestemmes av sluttfasen i det hendelsesforløpet det inngår i. Med andre ord: Dokumentene ble liggende i landssvikarkivet og ikke ført tilbake til de arkivene de opprinnelig var hentet fra.

Stockholmserklæringen?

Så langt vel og bra, men det er også problemer forbundet med dette. Landssvikarkivet er ordnet etter person. For å finne de dokumentene man er ute etter, må man vite hvilken landssviksak de ligger i. Ofte er det ikke så godt å vite det. For de samme dokumentene kan ha blitt transportert fra sak til sak. Et annet forhold som gjør seg gjeldende er at det vil være lettere å gi personer adgang til et departementsarkiv enn en landssviksak som ofte også inneholder legeærklæringer, uttalelser fra psykiatriske sakkyndige osv. Det er vel knapt mulig å lage en oversikt over alle dokumentene i de 29 000 sakene i Oslo.

Dette har ikke bare akademisk interesse, men er en alvorlig sak etter at Norge i år 2000 undertegnet Stockholmserklæringen på The Stockholm International Forum on the Holocaust hvor det i punkt 7 heter «Vi vil ta alle nødvendig skritt for å muliggjøre åpningen av arkiver for å sørge for at alle dokumenter som kaster lys over Holocaust er tilgjengelige for forskningen».

På dette punktet kunne det være grunnlag for å stille et spørsmål ved dette verket som vil være veiledende for arkivbrukere i lange tider.

Det er grunn til å undre seg over at forfatteren ikke har villet krone sitt storverk med underkapittel om nettopp hvilke arkiver som kaster lys over forsøket på å utrydde jødene i Norge.