Armand Van Helden

Han liker ikke housesnobber, synes klubb-musikk er en vits, og sampler Scorpions. Arman Van Heldens tredje album er en hip-hop- og house-hybrid som nesten fungerer.

Den globale og stadig mer kommersielle klubbscenen skal være glad for at karakterer som New Yorks frittalende artist/DJ/remikser Armand Van Helden eksisterer. I et miljø som flommer over av snobbete besserwissere og apatiske deltakere, tør han komme med svært kritiske uttalelser om dagens klubbmusikk. Det meste som lages er søppel, hevder Armand. Slik våpendragning bygger selvsagt forventninger om et beintøft, sjangersurfende og eventyrlystent album. Men som vanlig har Armand vært for stor i kjeften, og en liten skuffelse er ikke til å unngå. Van Helden vil gjerne gjøre et stort poeng av at han tør det ikke ingen andre klubbmusikere gjør. I praksis vil det si at han sampler Scorpions på «Little Black Spiders» - den låter som harry house-metal - at han lager fornøyelig Will Smith-hip-hop på «Full Moon» og gjør Gary Numans klassiker «Cars» om til det som kommer til å bli en av sommeren store henda-i-været -slagere, singelen «Koochy». Tidvis meget tøft, men egentlig ikke noe annet enn et bevis på at hip-hop og house kan blandes, og at det er morsomt med annerledes samples. For hvis dette er å drepe puritanere, så skyter ikke bare Armand med løskrutt, han bommer også.